Hellige Hallvard ortodokse menighet ble mottatt av Hans Eminense Metropolitt Kleopas av Sverige og Hele Skandinavia den 9. mars 2019 og tilhører nå det Skandinaviske Metropolittdømme under Det Økumeniske Patriarkat. 























































































Hl Hallvard ortodokse menighet har VIPPS:  504375



LITURGI HVER SØNDAG KL 11.OO
HVER ONSDAG KL 18 VESPER ELLER AKATISTOS BØNN
 
HELLIGE KORSETS KAPELL, KORSVOLLBAKKEN 27, OSLO
BUSS 54 TIL SKIBAKKEN, OPP SKIBAKKVEIEN 100M, TÅSENVEIEN TIL VENSTRE 40M

ALLE GUDSTJENESTER ER PÅ NORSK


HANS EMINENSE METROPOLITT CLEOPAS 

PÅSKEENCYKLIKA 2019


Ærede Fedre og Elskede Brødre i Kristus,

«Det er Oppstandelsens dag! La oss lyse opp, o Folk! Påske! Det er Herrens Påske!»

Denne dagen representerer begynnelsen på et nytt liv, et annereldes liv, for kristne over hele verden. Det er Oppstandelsen dag – Herrens Oppstandelse, Oppstandelsen til Ham som vi bare noen timer tidligere så «død og naken og ubegravet», «en de skjuler ansiktet for». (Jes. 53,3).

Dette er dagen som gir mening til vår tro og som representerer den indre sikkerhet følt av tusener av martyrer, de som har erfart meningen av denne nattens Oppstandelse og har steget inn i Himmelrikets evighet. For Påske og Oppstandelse er synonymer. Det greske ordet pascha, som er oversatt av det hebraiske ordet for «å gå forbi»; betyr med andre ord å passere fra ett sted til et nytt, og fra én tilstand til den neste.

Ved å erfare oppstandelsen, forbereder vi oss selv på å gå videre fra et smertens og lidelsens sted til Paradis – saligheten av Kristi Kjærlighet –
fra en fallen tilstand med død og forråtnelse til det frelsende og ofrende livets gave i Kristus, Han som er både Gud og menneske. 

Oppstandelsens fest er ikke begrenset til den hendelsen som en gang fant mystisk sted i hemmelighet til en bestemt tid og sted i vår vanlige, skapte verden. Den er heller en konstant og gjentakende vandring i mirakelet av verdens forklarelse, og som erfares stadig dypere for hvert steg som tas.

Oppstandelsens natt, natten «da det evige lys strålte legemlig frem fra graven for oss», inviterer hver og en av oss til å delta med kropp og ånd, ikke i det som er forståelig for menneskets sinn, men heller i alt det som en persons innerste hjerte føler som en Guds skapning.

La våre liv ikke lignes «vokslyset som ikke er ført til kirken» - som den greske forfatteren Papadiamantis skriver om - for det er ikke nok å bare tenne våre vokslys med Lyset som vil dukke opp ved midnatt på Påskedag. I steden må vi sette våre hjerter i brann med det! Vi må forandre måten vi ser ting på, hvordan vi tar avgjørelser i våre liv, og hvordan vi handler, både for oss selv og våre kjære.

Jesu Oppstandelses Lys, som har både en guddommelig og menneskelig natur, må skape i oss en «sjelens lyshet» med tanke på hva den greske nobelprisvinneren Odysseas Elytis vedgår: «og jeg må innrømme at det er vanskeligere å forme den lyse delen av sjelen enn det er å forme marmor!»

O, hvor guddommelige, o, hvor kjærlig,

O, hvor sødmefull din stemme er!
For Du har sannelig lovet

Å være med oss til tidenes ende, Kristus.

Nattens fest gir en melodisk gjenklang i våre ører, som blir fylt med støy og tomme ord: den Oppstandne Kristi forsikring om at Han vil være med oss, ikke flyktig, men helt til verdens ende.

Og Hans stemme er både vennlig og guddommelig på samme tid, nettopp fordi den er uten svik. Den viser Hans nærvær i nær to tusenår i den Guddommelige Eukaristien og i Hans Forsyn for hele skaperverket.

Det er denne Oppstandne Herre og Frelser som vi ber om å gå ved vår side som en medvandrer på vår personlige vandring til Emmaus, sammen med Lukas og Kleopas, for å styrke oss med sitt nærvær og omskape oss gjennom sin Nåde slik at også vi kan gjenta hver eneste dag de ord som de nevnte disiplene og apostlene ytret til Ham: «Bli hos oss!»

Kristus er Oppstanden, mine brødre og søstre! Med all min kjærlighet og inderlige Påskeønsker,

+ Metropolitt Cleopas av Sverige og Hele Skandinavia


BILDER FRA PALMESØNDAG, STORE UKE OG PÅSKENATT 2019


GUDSTJENESTER HL. KORSETS KAPELL


ALLE GUDSTJENESTER ER PÅ NORSK


CATECHETICAL HOMILY

At the Opening of Holy and Great Lent

 

+ BARTHOLOMEW

By God’s mercy Archbishop of Constantinople-New Rome and Ecumenical Patriarch

To the Plenitude of the Church

 

May the Grace and Peace of our Lord and Savior Jesus Christ be with you together with our Prayer, Blessing and Forgiveness

With the grace of God, the giver of all gifts, we have once again arrived at Holy and Great Lent, the arena of ascetical struggle, in order to purify ourselves with the Lord’s assistance through prayer, fasting and humility, as well as to prepare ourselves for a spiritual experience of the venerable Passion and the celebration of the splendid Resurrection of Christ the Savior.

In a world of manifold confusion, the ascetic experience of Orthodoxy constitutes an invaluable spiritual asset, an inexhaustible source of divine knowledge and human wisdom. The blessed phenomenon of ascesis, whose spirit pervades our entire way of life – for “asceticism is Christianity in its entirety” – is not the privilege of the few or chosen, but an “ecclesial event,” a communal good, a shared blessing and the common vocation for all faithful without exception. The ascetical struggles, of course, are not an end in themselves; the principle that “ascesis exists for the sake of ascesis” is not valid. The purpose of ascesis is the transcendence of one’s own will and the “mind of the flesh,” the transferal of the center of life from individual desire and the “right,” toward love that “does not seek its own,” in accordance with the scriptural passage: “Let no one seek his own good, but the good of the other.” (1 Cor. 10.24)

Such is the spirit that prevails throughout the long historical journey of Orthodoxy. In the New Miterikon, we encounter an excellent description of this ethos to renounce “our own” in the name of love: “Some hermits from Scetis once approached Amma Sarah, who offered them a container with basic provisions. The elders set aside the good food and consumed the bad. The righteous Sarah said to them: ‘You are truly monks from Scetis’”[1]. This sensitivity and sacrificial use of freedom is foreign to the spirit of our age, which identifies freedom with individual assertions and claims for rights. Contemporary “autonomous” man would never have consumed the bad food, but only the good, convinced that in this way he expresses – while authentically and responsibly employing – individual freedom.

This is where the supreme value of the Orthodox concept of human freedom lies. It is a freedom that does not demand but shares, does not insist but sacrifices. The Orthodox believer knows that autonomy and self-sufficiency do not liberate humanity from the shackles of the ego, of self-realization and self-justification. The freedom “for which Christ has set us free” (Gal. 5.1) mobilizes our creative capacity and is fulfilled as rejection of self-enclosure, as unconditional love and communion of life.

The Orthodox ascetical ethos does not know division and dualism; it does not reject life, but rather transforms it. The dualistic vision and denial of the world is not a Christian concept. Genuine asceticism is luminous and charitable. It is a characteristic of Orthodox self-conscience that the period of fasting is permeated by the joy of the Cross and the Resurrection. Moreover, the ascetic struggle of Orthodox Christians – much like our spirituality and liturgical life in general – communicates the fragrance and radiance of the Resurrection. The Cross is found at the heart of Orthodox piety, but it is not the final point of reference in the life of the Church. Instead, the essence of Orthodox spiritual life is the ineffable joy of the Resurrection, toward which the Cross constitutes the way. Accordingly, during the period of Great Lent, the quintessence of experience for Orthodox Christians is always the yearning for the “common resurrection.”

Pray, then, precious brothers and sisters in the Lord, that we may be deemed worthy, with the grace and support from above, through the intercessions of the Theotokos, as first among the saints, and of all the saints, that we may run the race of Holy and Great Lent in a way that is fitting and joyous before Christ, joyfully exercising, in obedience to the rule of church tradition, the “common struggle” of fasting that extinguishes the passions, constantly praying, helping the suffering and needful, forgiving one another and “giving thanks for all things” (Thess. 5.18), in order that we might venerate with a devout heart the “Holy, Saving and Awesome Passion” as well as the life-giving Resurrection of our Lord, God and Savior Jesus Christ, to whom belong glory, power and thanksgiving to the endless ages. Amen.

Holy and Great Lent 2019

Bartholomew of Constantinople

Fervent supplicant for all before God

 

+ BARTHOLOMEOS
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel – Nye Roma og Økumenisk Patriark
Til Kirkens fylde
Nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem


Kjære brødre og søstre i Kristus, kjære barn,

Ved Guds nåde, er vi igjen blitt verdiget å nå feiringen av det guddommelige Ords kjødelige fødsel, Han som kom til verden for å gi oss «velvære»,[1] syndenes forlatelse, og befrielse fra lovens gjerninger og døden, for å gi oss sant liv og stor glede, som «ingen tar fra oss».[2]

Vi ønsker velkommen til «Gud som er fullkommen i alt»,[3] som «brakte kjærlighet til verden,»[4] som «står oss nærmere enn vi selv.»[5] Ved uttømmelse (kenosis), stiger det guddommelige Ord ned til skapelsen i en «ubeskrivelig og uforståelig nedstigning».[6] Den «som intet kan romme» rommes i Jomfruens skjød; det største eksisterer i den minste. Dette store kapittelet i vårt tro handler om hvordan den transendente Gud «ble menneske for menneskene»,[7] mens Han forble et «uforklarlig» mysterium. «Inkarnasjonens store mysterium forblir alltid et mysterium».[8]

Denne underlige og paradoksale hendelsen, «som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav»,[9] er grunnlaget for gaven av menneskets guddommeliggjøring. «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst».[10]

Dette er den høyeste sannhet om frelsen: at vi tilhører Kristus, at alt forenes med Kristus, at vår fordervede natur gjenskapes i Kristus, at bildet gjenopprettes og veien til likheten åpnes for alle folkeslag. Ved å påta seg menneskelig natur, fastslår det guddommelige Ord menneskenes enhet ved et guddommelig fellesmål og felles frelse. Og det er ikke bare mennesket som frelses, men hele skapningen. Slik Adam og Evas fall berørte hele skapelsen, slik berører Inkarnasjonen til Guds Sønn og Ord hele skapelsen. «Skapelsen anerkjennes som fri når de som en gang var i mørke ble lysets barn».[11] Basilios den Store kaller oss til å feire Kristi hellige fødsel som «hele skapelsens fellesfeiring», som «verdens frelse — menneskelighetens fødselsdag.»[12]

Atter en gang lyder ordene «Kristus er født» i en verden som dessverre er full av vold, grove konflikter, sosial ulikhet og forakt for grunnleggende menneskerettigheter. 2018 markerer sytti år sidenMenneskerettighetserklæringen som, etter den forferdelige opplevelsen og ødeleggelsen av 2. Verdenskrig, var et uttrykk for de høyverdige fellesidealene alle folkeslag og land må respektere uten svik. Men forakt for erklæringen fortsetter, mens forskjellige brudd og bevisste feiltolkninger av menneskerettighetene undergraver deres respekt og realisering. Vi fortsetter å ikke lære fra historien, eller ikke å ville lære. Heller ikke den tragiske erfaringen av vold og krenkingen av menneskepersonen, eller forkynnelsen av edle ideer, har forhindret fortsettelsen av krig, maktopphøyelse og utnyttelse. Heller ikke har teknologiens dominans, utrolige oppnåelser innenfor vitenskapen, og økonomisk fremgang ført til den sosialrettferden og freden vi lenger etter. I vår tid har de rikes forbruk tvert imot økt mens globaliseringen ødelegger forutsetningene for sosial bindekraft og harmoni.

Kirken kan ikke overse disse truslene mot menneskepersonen. «Det finnes ikke noe så hellig (hieron) som mennesket, hvis natur Gud selv deltok i.»[13] Vi strever etter menneskelig verdighet, beskyttelse av menneskelig frihet og rettferd, mens vi godt vet at «sann fred kommer fra Gud»,[14] at mysteriet om det guddommelige Ords Inkarnasjon og at gaven av menneskets guddommeliggjøring åpenbarer sannheten om frihet og menneskets guddommelig skjebne.

I Kirken opplever vi frihet ved Kristus, i Kristus og med Kristus. Og denne på frihetens fjelltopp står kjærligheten «som ikke søker sitt eget»[15] men er «av et rent hjerte».[16] Enhver som setter sin lit til seg selv, søker sin egen vilje, og er selvforsynt — enhver som søker guddommeliggjøring alene og gratulerer seg selv — tenker bare på seg selv og sin individuelle selvkjærlighet og selvfornøydhet; en slik person ser bare på andre som en nedsettelse av individuell frihet. Frihet i Kristus er derimot alltid vendt mot ens neste, alltid vendt mot den andre, og taler alltid sannhet i kjærlighet. Den troendes mål er ikke å hevde sin rett, men å «følge og oppfylle Kristi rett»[17] med ydmykhet og takk.

Denne sannheten om livet i Kristus, uten frihet som kjærlighet og kjærlighet som frihet, er hjørnesteinen og forsikringen for menneskelighetens fremtid. Når vi bygger på dette inspirerte etos, er vi i stand til å konfrontere verdens store utfordringer, om ikke bare truer vår velvære men vår overlevelse.

Sannheten om «Gudmennesket» er vårt svar til den modere «menneskeguden», og bevis på vårt evige reisemål, slik det forkynnes av Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil (Kreta, 2016): «Den ortodokse kirke kommer den moderne verdens ‘menneskegud’ i møte med ‘Gudmennesket’ som den endelige målestokken for alle ting. ‘Vi taler ikke om et menneske som har blitt guddommelig, men om Gud som har blitt menneske.’ Kirken åpenbarer den frelsende sannheten om Gudmennesket og Hans Legeme, Kirken, som det frie livets kjerne og modus, den som «taler sannhet i kjærlighet», og som deltakelsen her på jord i den oppstandne Kristi liv.»

Det guddommelige Ordets inkarnasjon er bekreftelsen og sikkerheten om at Kristus personlig veileder historien som en reise mot himmelriket. Så klart er Kirkens reise mot himmelriket, som ikke realiseres langt fra eller uavhengig historisk virkelighet, har aldri vært foruten vansker. Allikevel, er det midt i slike vansker at Kirken vitner til sannheten og utøver sin helliggjørende, pastorale og forvandlende misjon. «Sannheten er Kirkens søyle og grunnvoll … Kirken er universets søyle … og dette er et stort mysterium, et guddommelig mysterium.»[18]

Søsken og barn i Herren,

La oss sammen feire — med nåden til det guddommelige Ord, som tok bolig i oss, og med fryd og fullkommen glede — Julens høytid, som varer i tolv dager. Fra Fanar ber vi at vår Herre og Frelser — som ble kjød i sin kjærlighet for alle mennesker — vil i løp av det kommende nye året gi alle fysisk og sjelelig helse, samt fred og kjærlighet for hverandre. Må Han beskytte sin hellige Kirke og velsigne dens tjenesteverk for Hans allhellige og høylovede Navns ære.

Julen 2017
+ Bartholomeos av Konstantinopel
Deres trofaste forbeder foran Gud

Skal leses i kirken under den Guddommelige Liturgi på 1. juledag, etter lesningen fra Det hellige evangelium.

 (oversatt av f.Kristian Akselberg)


[1] Gregor Teologen, Preken XXXVIII over Theofania, dvs. Frelserens Fødsel, ii, PG 36, 313.

[2] Johannes 10, 14.

[3] Siste Doxastikon fra Julens Storvesper.

[4] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 657.

[5] Ibid., vi, PG 150, 660.

[6] Johannes Damaskinos, En Nøyaktig Fremstilling av Den ortodokse tro, iii, 1, PG 94, 984.

[7] Maximos Bekjenneren, Diverse kapitler om teologi og økonomi om dyd og last, 12, PG 90, 1184.

[8] Ibid.

[9] Kolosserbrevet 1, 26.

[10] Apostlenes Gjerninger 4, 12.

[11] Iambisk Katavasia til Kristi Dåp, Ode VIII.

[12] Basilios den Store, Preken over Kristi Fødsel, PG 31, 1472–73.

[13] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 649.

[14] Johannes Gullmunn, Om 1. Korinterbrev, 1. Preken I, PG 61, 14.

[15] 1. Korinterbrev 13, 5.

[16] 1. Brev til Timoteus 1, 5.

[17] Theotokion, Lovprisningenes Aposticha, 12. oktober.

[18] Johannes Gullmunn, Om 1. Timoteus, Preken XI, PG 62, 554.



Christmas Message 2018 from His Eminence Archbishop JOHN de Charioupolis

Here we are in these days of preparation, waiting for the celebration of the Incarnation of God made man. Are we as people aware of the significance of this event? History teaches us the sad reality of fallen man, who has lost by his pride his place in the order of creation; ignorant of all its true purpose, which is to be united with the image from which he was taken, rebelling against Him who had given him out of love the breath of life. The rebellion of man has upset the harmony of the universe, order has become disorder, the light of creation has become darkness and ignorance. Ashamed of himself this man challenges and insults the Creator Spirit for which he was created to live from Him and in Him.

The witnesses of this Spirit would be systematically murdered, the prophets of God driven out and persecuted. So as a last attempt of dialogue with this lost man, God will tempt him by becoming like him: "and He became man" we sing in the Creed.

Here we are at the very heart of the Christian mystery. God does not judge his creation and his creatures. God does not destroy them, no, he comes, humble and stripped of everything, he takes on the condition of man, his weakness, his infirmity, he humbles himself to be closer to him and taking him by the hand, He shows him the way he once refused to see.

Man had moved away from God, and God, in his infinite love, unites Himself with him in the night of Bethlehem.

Let us try to perceive in our hearts the meaning of this gift of God: intellectually we cannot, we are overwhelmed by this humility of the Divine, we who only live by human pride.

God became man so that man could become the son of God, says Saint Athanasius of Alexandria. This saying is both exhilarating and painful. Man did not understand his true nature, he did not grasp the true purpose of his creation, God had to become incarnate, humble himself to him to show his true reality, to help him find the likeness, the imprint of the Creator’s face. All our Christian life is summed up in this quest, which the Nativity reminds us of. God is become man to better serve us, to be the Friend Who comes to meet us and not the Master who judges. Christmas is the feast of mankind, of the human who finds in Christ his true meaning, who once again becomes a creature made in the image and the likeness.

Let us leave aside, brothers and sisters, the pagan festivities of those for whom man has become an idol, let us turn our hearts to the cave that offers shelter to the Godhead, let us look at this newborn Child with all the attention of a heart which is open to the deepest mystery of faith. God rests in this humble manger and He calls each one of us to shelter Him in the depths of each one of us. Men have refused Him a place in the inn, but we can open wide the doors of the manger of our hearts so that He can make His home there. Let us acknowledge Him as the God-man; then he will make us a man, son of God.

All together, in these days when we remember the appearance in the world the Saviour of humanity, let us be guided by the star to the place where the mysterious union of the divine and the human is fulfilled. Let us be penetrated by this mystery, reject the concerns of a world that has chased God out of his life and refocus on what is essential.

Let us prepare ourselves to welcome Him by fasting, and be vigilant in prayer, and when He will knock on the door of our heart, then we will be ready to welcome him, because there will be room for Him ...

To all I wish a most holy feast of the Nativity of Our Lord Jesus Christ.

Paris, December 25, 2018 / January 7, 2019

† JOHN de Charioupolis, Archbishop of Orthodox parishes of Russian tradition in Western Europe

 

JUL OG NYTTÅR

Det blir gudstjenester på Korsvoll:

søndag 23. desember Liturgi kl 11
søndag 30.desember Liturgi kl 11
søndag 06. januar Julevigilie kl 18
mandag 07. januar Juleliturgi kl.11

Det er kirkekaffe etter liturgiene.
Ta gjerne med noe til kirkekaffen 
og kanskje litt ekstra til jul

Gudstjenestene finner sted som vanlig i underetasjen i Korsvoll menighetshus, 
Tåsenveien 121, inngang Skibakkveien

Velkommen til gudstjeneste!

JULEKONDAK

En Jomfru føder idag den Allerhøyeste, 

og jorden tilbyr en grotte for den Utilgjengelige; 

engler og hyrder lovpriser tilsammen; 

en stjerne leder vismenn på ferden, 

oss er nemlig født et lite Barn, Gud fra evighet.




Det er ikke hverdagsvesper onsdager denne høsten


Pastoralbrev fra Erkebiskop JEAN av Charioupolis, Eksark til den økumeniske patriarken av Konstantinopel

oversatt av Sebastian Rimestad

Erkebispedømmet av russiske kirker I Vest-Europa, et eksarkat under Det økunmeniske patriarkatet I Konstantinopel, er, som alle kirkelige strukturer i Vesten bekymret over spenningene i forholdet mellom de ortodokse kirkene, men er spesielt truffet, siden vi i bispedømmet lever dette forholdet på en helt spesiell måte.

Siden vi har spirituelle og kulturelle røtter i den russiske emigrasjonen står menighetene og gruppene i erkebispedømmet overfor tallrike spørsmål fra troende, i forbindelse med spenningen som har åpenbart seg mellom patriarkatet i Moskva, og Det økumeniske patriarkatet som vi tilhører. Det første spørsmålet våre prester og lekfolk er konfrontert med, det om eukaristisk kommunion, er helt klart også det viktigste.

Patriarket i Moskva har fattet den ensidige beslutningen å avbryte eukaristisk kommunion med Det økumeniske patriarkatet og har pålagt alle troende, presteskap og lekfolk, å følge denne beslutningen. For Erkebispedømmet vårt, som har for vane å konselebrere med Moskvapatriarkatet betyr dette en stor sorg. Det har praktisk aldri funnets et moment i historien vår hvor det har vært et slikt totalt brudd på kommunionen mellom oss og Moskva, selv ikke i de mørkeste tider på 1900-tallet, for erkebispedømmet, hele Det økumeniske patriarkatet og hele Moskvapatriarkatet har alltid hatt det samme trosgrunnlag. Det er dette trosgrunnlaget som er kjennetegnet på deres ortodoksi, og inntil nå, ingen av våre kirker har endret trosgrunnlaget.

Siden beslutningen til den Hellige Synode i Moskva er ensidig (og ute av proporsjon, spør du oss), den har ingen rettskraft i menighetene til erkebispedømmet. Slik det er for øyeblikket, blir våre prester og diakoner ikke lenger invitert til konselebrasjon av menighetene som tilhører Moskvapatriarkatet. Men det betyr ikke at de ikke har lov til å gå til disse menighetene som privatpersoner, for diskret å delta i bønnen for hele kirken. For lekfolk, derimot, det vil si for alle døpte ortodokse kristne som ikke har blitt ordinert til diakon, prest eller biskop, har dette forbudet  ingen betydning på grunn av ortodoks ekklesiologi. En ortodoks troende i Vest-Europa, på sakramentalplanet, er del av Kristi altomfattende legeme, det vil si av alle jurisdiksjonene samtidig og ikke av en hierarkisk struktur, om den nå tilhører Konstantinopel, Moskva eller et annet sted.

De døpte ortodokse kristne tilhører ikke biskopen sin, men er medlemmer av Kirken som feirer liturgi der hvor mennesket er til et gitt øyeblikk. For eksempel, hvis en troende som bor i Sankt Petersburg flytter til Kreta er han ikke lenger medlem av den russiske kirken men fullverdig medlem av kirken i Kreta (som er en del av Det økumeniske patriarkatet). Mens et meldem av presteskapet må be sin biskop om kanonisk fribrev for å kunne flytte, er dette unødvendig for lekfolk.

Sik det er, finnes det flere biskopsjurisdiksjoner ved siden av hverandre i det same territoriet i de vestlige landene og det fører med seg at våre troende er samtidig medlemmer av alle de kirkelige strukturene som vitner om samme trosgrunnlag. På administrativt nivå er det selvfølgelig slik at de troende tar opp oppgaver i en eller annen spesifisk menighet, men det har ingen betydning for deres medlemskap i Den ortokse kirke som helhet. De mange jurisdiksjonene ved siden av hverandre i et territorium, som ofte har blitt kritisert, viser seg i den nåværende situasjonen å være en faktor for sakramental enhet.

Vi skal ikke krenke Guds nåde, som er til stede og handler i alle våre kirker, selv når de lever i konflikt, så lenge de ikke endrer den ortodokse troen. Tvert imot, vi må la Helligånden handle, spesielt gjennom den eukaristiske deltakelsen vi er invitert til. Vi lover medlemmene av presteskapet i Moskvapatriarkatet vår broderlig kjærlighet og håper å kunne konselebrere med dem igjen så fort som mulig. Når det kommer til lekfolk holder vi fast ved vårt fellesskap i tro og kjærlighet og venter, rundt legemet og blodet til Vår Herre Jesus Kristus, på enhver ortodoks troende som svarer på denne invitasjonen til Herren: «Ta dette og et det, dette er mitt legeme, som blir gitt for dere til forgivelse av synd. Drikke alle av dette begeret, det er mitt blod av den nye testament, gitt for dere og alle til forgivelse av synd.»

† Archevêque JEAN de Charioupolis, Exarque Patriarcal des paroisses orthodoxes de tradition russe en Europe Occidentale

Paris, 23. november 2018

 





https://sites.google.com/a/ortodoks.net/hellige-hallvard-kirkeforening/bilder/home/komunike%20eb%20201018.jpg



PALMESØNDAG OG PÅSKENATT 2018






                                                         Den guddommelige liturgi på norsk 
hver søndag kl 11
Skrifte fra kl 10.30
   
Korsvoll menighetshus (Tåsenveien 121)
 underetg. inngang Skibakkveien
 Buss 54 til Skibakken
Ta gjerne med noe til kirkekaffen.
Velkommen!





400 års-jubileum i Stockholm



                              Fader Olav deltok på 400 års jubileet til Kristi Forklarelse menighet i Stockholm 

                                                     19. august hvor erkebiskop Johannes deltok.
                                                                     Se bilder på vår facebookside: 


                          
                                                     



                                                        







     




































Denne kirkeside administreres av f. Olav Lerseth som er ansvarlig for Hellige Hallvard ortodokse menighet sitt arbeid i Oslo. Menigheten er knyt­tet til Det Skandinaviske Metropolittdømme innen Det Økumeniske Patriarkat. Kirkesiden skal gi aktuell informasjon og ta opp forskjellige temaer vedrørende ortodoks trosliv. 

Hellige Hallvard ortodokse menighet   Org.nr: 998171229  Bankkonto (DNB): 1503.2772.975
Prest: f.Olav Lerseth Korsvollbakken 27 0880 Oslo  t:+47 40060975.  e-post: f.olav@ortodoks.net

Undersider (1): Korsets opphøyelse
Comments