Det hellige korsets opphøyelse

 

Gresk: Hypsosis tou staurou Slavisk: Vozdvizjenie Kresta. Feires 14./27. september.

To hendelser. Korsets gjenfindelse og Korsets opphøyelse.

Jerusalem hadde en unik plass i den kristne tradisjonen, særskilt som plassen for Kristi lidelse og oppstandelse. Her ble den første menigheten etablert og det første episkopatetmed Herrens bror Jakob som biskop. 

To katastrofer rammet byen de første årene. Byen ble erobret og ødelagt av keiser Titus i år 70 og det såkalte Barkokba opprøret i 135 ble slått ned og keiser Hadrian rev store deler av byen og den ble gjenreist som en romersk by: Aelia Capitolina. Den hellige graven og Golgata ble rasert og ble liggende under et Venus-tempel. Jerusalemmenighetens jødekristne ble fordrevet og kun de ikke-jødiske kristne ble igjen. Menighetens kultur ble etter dette hovedsakelig gresk.

Først under Keiser Konstantin fikk Jerusalem atter en viktig stilling. Venus tempelet ble revet og det ble oppført en femskipet basilik, etter tradisjonen i takknemlighet over den lykkelige avslutning av det første økumeniske konsilet i Nilea  år 325. Basilikaen ble kalt Martyrion og ble innviet 13.september 325. Anastasis over Kristi grav kom til, videre Golgata og et baptisterium og to søylehaller.

Menigheten eide to viktige reliker, Kristi kors og plakaten med innskriften, Jesu fra Nasaret, jødenes konge. Begge disse omtales av Egeria, en pilegrim som forteller om en sereoni fra store fredagen i 380. Plassen er bak korset, en mindre helligdom inntil Golgatahøyden i tilslutning til Martyrion: 

Biskopen setter seg på tronen, et bord dekket med en linduk settes foran ham, diakonene står rundt omkring bordet og man bærer frem et sølvskrin smykket med gull, i hvilket korsets hellige tre finnes. Skrinet åpnes og vises frem, såvel korsets tre som platen legges på bordet. Når treet legges på bordet tar biskopen som sitter det med hendenei det ender og diakonene står rundt omkring og holder vakt...Og så går alt folket en etter en forbi og alle bøyer seg og rører ved korset og platen, først med pannen og så med øynene for så og kysser det.

Hl. Kyrillos, biskop av Jerusalem 351-387, hadde alt omkring 350 nevnt korset flere steder i sine dåpskatekeser og vitnet om at små biter av korset ble sendt ut over den kristne verden som relikvier. Kyrillos dåpsundervisning eide rom dels i basilikaen, dels ved anastasia eller ved Golgata: 

Lidelsen er virkelig. Han ble virkelig korsfestet, og vi skjemmer oss ikke over det. Han ble korsfestet og vi benekter det ikke. I stedet er jeg stolt år jeg taler om det.<om jeg nå benekter det ble jeg imøtegått at dette Golgata som vi alle står nå inntil. Korsets tre overbeviser meg, dette kors som nå sendes ut i små stykker over hele verden.

          Korsets hellige tre , synlig blant oss til denne dag, bærer vitnesbyrd og gjennom dem som i tro tar del deri har det herifra oppfylt nesten hele verden.

Relikvier av det hellige Korset finnes således  bevart i kirker i forskjellige deler av verden alt fra 300-tallet. Også personer bar korsrelikvier. Man fant et relikvie hos hl. Makrina etter hennes død. Hennes bror, hl. Gregorius av Nyssa forteller i sin bok om henne ”Den hl. Makrinas liv” at hun bar et alskors og en ring av jern i en kjede på hjertet. Ringen, so hadde et bilde av korset inngravert, var hult og gjemte en bit av livets tre.

I 326 finner hl Helena det hellige kors begravet nder en Venus-statue. Man skjønte dette var det sannekors fordi det lå mellom to andre, og en plate med innskripsjon og det var kilden til mange mirakeler. Patriark Makarios viste det frem for folket som ropte Kyrie eleison. Dette er bakgrunnen til at man i enkelte katedraler under morgengudstjenesten synger Kyrie eleison optil 500 ganger. 14. september 347 begynte man å feireen årlig seremoni i gravkirken i Jerusalem. Patriarken løftet da korset frem for folket.

Siden 500-tallet finnes det skriftlige belegg for en seremoni som ble holdt ved kirkens innvielse, da biskopen løftet opp det hellige kors. Kirken har på festen for korsets opphøyelse bevart dette rituale. 

I 614 plyndret perserne Jerusalem og ødela gravkirken og stjal det hellige korset. Det ble tilbakeført av keiser Herakleos 2. og ble plasert i Jerusalem 3.mai 628, men på grunn av muslims trussel, ble relikviet ført til Konstantinopel som ble sentrum for feiringen av festen.

Den 14. september 633 ble det hellige korset ført i høytidelig proesjon fra Blachernaekirken til hagia Sofia. Her fant den andre sore opphøyelsen sted. Korsopphøyelsen kom i større grad til å overskygge minnet om gjenfindelsen. Fremvisningen av Korset (staurofaneia) ble en tradisjon. Korset skulle vises frem i 4 dager 10-13 september. Under morgengudstjenesten 14. september bar keiser og patriark korset i prosesjon fram til amboen hvor patriarken hevet korset mot de fire himmelretninger.

Ved slutten av morgengudstjenesten idag blir krusifikset plassert på et bord og dekorert med blomster. Biskopen bærer det i prosesjon rundt kirken og hever det fire ganger. Korset fyller universet og forener den sapte verden gjennom Kristi kjærlighet som er bredden og lengden og høyden og dybden og som åpenbarer til oss fyllesten fra Gud. 

Deretter plasserer biskopen krusifikset i sentrum av kirken og diakonen berøker det o hymnen synges troparet: Frels o Herre, ditt folk og velsign din arvedel, gi dine troende seier over motstanderne og bear ditt herrevelde ved ditt kors. Førman venererer korset synger folket følgende bønn tre ganger: Ditt kors ærer vi, o Herre, og Din hellige oppstandelse lovpriser vi.

En annen kors-fest finner sted 1.augusttil mine om prosesjonen med relikviene i Konstaninopel 641 til forsvar av byen. Gjennom hele året minner vi korset. Troparet synges ved alle morgengudstjenester. Onsdag og fredag er viet minnet om korset.

Festen er preget av korsets seier, men har et alvorlig preg som understrekes av at det er faste.

Teksten i Liturgien er fra Joh. Kp 19. og epistelen er hentet fre 1. Korinterbr.1,18-24:

 

18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt,

men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19 Det står jo skrevet:
           Jeg vil ødelegge de vises visdom,
           og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.
    20 Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? 21 For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner. 22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

  

Korset skal altså ikke bare minne oss om Jesu død, men også hans oppstandelse. Vi skal bære vårt kors, men det er en store glede at vi skal følge Kristus til hans oppstandelse som ble vår gjennom vår dåp og som vi fornyer hver eneste påske. Alvoret og gleden går hånd i hånd gjennom vårt liv. Livet skal være som en lys alvorlighet. Gud skal hjelpe oss til å gjøre vårt hjerte mykt slik at vi kan åpne det for Hellig Ånden. Slik kan vi oppleve vår gjemte hunger for fellesskap med Gud. Det er en kraft for alle som vil følge Jesus, men en dårskap for dem som ikke vil se.