Lære

Bibelsyn og bibelbruk i Den ortodokse Kirke 

 f.Olav

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus Kristus, er forutsetningen for å forstå Bibelen. Bibelen er ord fra Gud talt med menneske-ord. Bibelen er samtidig både en bok fra Gud og en bok av Kirken. Bibelen bærer i seg vitnesbyrdet om Guds selv-åpenbaring gjennom sin frelsende handling overfor menneskene. Den er Kirkens bok, samlet av Kirken og er et uttrykk for Kirkens levende tro og tradisjoner som først ble gitt til Israel og så til Kirken. Guds åpenbaring skjer ikke i et vakuum, det er alltid en mottatt åpenbaring. Bibelen er således både guddommelig og menneskelig. Den bærer preg av menneskers hånd som både må tolkes og praktisk tilpasses som Guds frelsende ord. Bibelen tolkes i hovedsak ut fra kirkefedrenes skrifter som er blant tradisjonens viktigste kilder, ikke av alle og enhver, men av kirken som fellesskap.

Bibelen er den viktigste skrevne autoritet i Den ortodokse Kirke. Alt som skjer i Kirken må ha sitt fundament i Bibelen og ingenting må være i strid med den.  For at Den ortodokse Kirke kan være sann Kirke må den være grunnleggende tro mot Bibelens ord og være et uttrykk for det bibelske vitnesbyrd.

 Bibel og tradisjon

For Den ortodokse Kirke er Bibel og tradisjon to sider av samme sak og kan ikke skilles. Evangeliene ble brukt til forkynnelse i menighetene lenge før de fikk kanonisk status i Kirken på slutten av det andre århundre. At Kirken ble kalt apostolisk bygger på hvordan liturgien, forkynnelsen, læren, og praksis ble utført i den tidlige kirke under ledelse apostlene og deres etterfølgere. Bibelen selv bærer vitnesbyrd om en levende tradisjon, for eksempel da hl. Paulus åpnet for at hedningene kunne bli en del av Guds folk. Den hl. Paulus satt til side jødiske tradisjoner og åpnet for nye både for jøder og hedninger slik som nattverden og evangeliet. At den tidlige Kirken tok i bruk hl. Paulus skrifter i jødekristne og hedning-menigheter viser tradisjonens autoritet.

 Det som skaper og bærer tradisjonen er Helligånden som er den eneste kilden til åpenbaring i menigheten.  Det er et organisk forhold mellom Bibel og tradisjon som er blitt til av samme Ånd. Akkurat som det ikke finnes en Kirke uten Bibel, så finnes det heller ingen Bibel uten Kirke. Bibelens bøker ble skrevet av Kirken, til Kirken og for Kirken.

 Bibelen er Kirkens bok. Det er Kirkens fellesskap (konsiler) under ledelse av Helligånden som har bestemt og bestemmer hvilke skrifter som skal være med i Bibelen (Kanon) og det er Kirkens fellesskap som må tolke Bibelen. De ortodokse troende leser derfor ikke Bibelen som enkeltstående mennesker, men som medlemmer i kirken. De troende nærmer seg Bibelen først og fremst i det liturgiske livet og hos kirkefedrene. Bibelen er et liturgisk dokument som kun kan forstås innen konteksten av det levende fellesskap av troende i Kirken.

 Bibelbruk

Bibelen brukes først og fremst liturgisk i Den ortodokse Kirke. Hos kirkefedrene finnes en betydelig samling av homiletiske skrifter som Kirken bruker i sin forkynnelse, opplæring og tolkning av Bibelen. Presten konsulterer kirkefedrenes tolkning når han forbereder sin preken som i all hovedsak holdes over evangelieteksten belyst ut fra dagens tema. Kirkens lære formuleres i trå med Bibelens budskap og er nedfelt i de liturgiske tekstene. Bibelens brukes også i det private fromhetslivet med daglige tekster man kan lese.

 Bibelen må tolkes i trå med den troen som er overlevert av de hellige kirkefedrene som er Kirkens hukommelse som Kirken alltid forholder seg til. Dette merkes i første rekke i bruken av Bibelen i gudstjenesten. Det kan illustreres f. eks. i festen for bebudelsen til Jomfru Maria hvor det leses under kveldsgudstjenesten flere gammeltestamentlige lesninger som skal illustrere hvem Gudfødersken Jomfru Maria er. Hun er Jakobsstigen hvor Gud skal stige ned og ta bolig blant menneskene (1.Mos 28, 10-17). Hun er den stengte porten i tempelet som skal åpnes for Jesus (Esekiel 43,27-44). Hun er huset hvor Kristus skal hvile (Ordspr. 9,1-11). Hun er den brennende busk som i sin mage bærer Guds ufødte ild (2.Mos 3,1-8). Hun ble valgt til å være Guds mor før jorden ble skapt. (Ordspr. 8,22-30). GT lesninger brukes i Kirken for å belyse og tolke hendelser i NT.

 I Den ortodokse Kirke er mesteparten av liturgiske hymner, vers og bønner komponert med utdrag eller fortolkninger fra Bibelen. I Den guddommelige liturgi (hovedgudstjenesten som feires om søndagen) finnes det mer enn 500 henvisninger og utdrag fra Bibelen i tillegg til lesninger av to tekster fra NT. Også i morgen og aftengudstjenesten og gudstjenestene i Den store fasten før Påske er Bibeltekstene helt sentrale. Den eneste boken fra NT som det ikke leses fra i gudstjenestene, er Johannes åpenbaring. Det kommer av bokens apokryfiske preg, samt at den sent ble en del av NT-kanon.

 Evangelieboken som består av de fire evangelier, har en helt spesiell plass i Kirken og æres av de troende. Evangelieboken er gjerne i stort format, kledd i kostbare metaller som gull og sølv og ligger alltid sentralt midt på alteret. Den bæres i ofte i prosesjon under gudstjenestene som et tegn på at den levende Kristus er tilstede i sin Kirke. Ofte plasseres evangelieboken midt i kirkerommet hvor troende kommer frem og ærer Kristus ved å kysse den.  Evangelieboken ligger alltid fremme under skriftemålet som et tegn at det er Kristus man bekjenner sine synder overfor og ikke prestens person. Den troende kysser gjerne boken etter å ha hørt tilgivelsesordene i takknemlighet over at Kristus tilgir.

 Bibeltekster

Den ortodokse kirke bruker den greske oversettelsen av det gamle testamentet (GT) som kalles Septuaginta. Den ble oversatt av greskspråklige jøder i Alexandria to eller tre århundrer før Kristus. Septuaginta ble brukt som Bibel i den tidlige kristne kirke. Det finnes ingen norsk oversettelse, så menigheter og norsk språklige ortodokse kristne i Norge bruker andre norske oversettelser.

 Den tidlige kristne kirke overtok flere jødiske skrifter enn den Hebraiske kanon. Disse bøker i gresk oversettelse var i sirkulasjon blank gresk-språklige som verdsatte dem. De kalles Leseverdige bøker i øst og Deutero-kanoniske bøker i vest, mens protestantene kaller dem apokryfer. Disse er en del av både ortodoks og katolsk GT. (Den ortodokse kirke kaller imidlertid en samling andre skrifter apokryfiske. Disse kalles Pseudepigraphia i Den protestantiske kirke).

 Den ortodokse GT-kanon med de Leseverdige bøker omfatter 49 bøker og er den mest omfattende kanon blant kristne kirker. (RKK har 46 bøker, PK har 39).

 At Det gamle testamentet kalles «gammel» betyr ikke i Den ortodokse kirke noen reduksjon av guddommelig åpenbaring. Kirkefedrene fremhevet at Kristus var åpenbaringens kilde både i GT og NT. Helligånden kom over både GTs profeter, Abraham og Moses. Alle rettferdige i GT fra Adam til de makkabeiske martyrer æres som hellige i Den ortodokse kirke. De hebraiske skriftene er gitt både jøder og kristne.

 Avslutningen av NT-kanon dateres vanligvis til hl. Athanasios den store i 367 som lister opp 27 bøker. Imidlertid regnet Den tidlige syriske kirke kun med 22 bøker, mens Den etiopiske kirke har over 30. Hl. Johannes av Damaskus i 8. århundre setter opp 28 bøker. Den ortodokse kirke har aldri fastsatt et eksakt nummer på antall bøker i NT og verdsetter mange andre bøker i tillegg til kanon. Evangeliene har en særstilling i Kirken fordi de inneholder ord av Kristus, æres på en helt spesiell måte i Kirken.


Den Ortodokse kirkeforståelse
f.Olav

De viktigste kilder når det gjelder kirkeforståelsen er Liturgien, kirkefedrene og konsilene. De er ikke først og fremst opptatt av kirken som organisasjon, men som liv. Kirken kan enklest forståes som livet i Kristus som helbreder og nyskaper. Kirken kan beskrives som et mysterium eller sakrament hvor Gud formidler sin nåde og griper inn i menneskenes liv. Det kun på denne måten det gir mening å snakke om kirken som institusjon og organisasjon. Likevel må det poengteres at den formale struktur er viktig, fordi Kirken eksisterer konkret i denne verden via sitt sakramentale liv. Dette har både en historisk og organisatorisk betingelse. Oppdraget fra Kristus til apostlene og biskopene gjennom den apostoliske suksesjon. Uten linken mellom biskopene og Kristus, ville det ikke finnes noen som kunne forvalte sakramentene som gir de enkelte troende fellesskap med Kristus, og da ville ikke Kirken eksistere i denne verden.

Kirkens historie starter med verdens skapelse og livet i paradiset. Kirken er den nye skapelse og en manifestasjon av Guds rike på jorden. I Kristus, den nye Adam, finner det skapte gjennopprettelse, forsoning og fullendelse. Pinsen med nedsendelsen av Hellig Ånden er ikke kun en etablering av en institusjon med spesielle fullmakter. Pinsen er begynnelsen av den nye tid som er det evige liv og åpenbaring av Guds rike. Kirken er ikke av denne verden. Den er forberedelsen og veien til den evige fremtid. Samtidig åpenbarer og skjenker kirken Guds rike som skal komme. Dette Guds riket kan oppleves her og nå i Liturgien og mysteriene. Kirken er paradiset, himmelen nedsenket på jorden og er en helliggjørende og forvandlende kraft, en formidling av Guds nåde og fellesskap med Gud.

Gjennom kirkens mysterier, formidler Gud sin nåde på en fysisk og hångripelig måte. Mysteriene er dåpen, myronsalvingen eller krismeringen, skriftemålet, nattverden, sykesalvingen, ektevigsel og håndspåleggelsen. Mysteriene er helt nødvendige for en ortodoks troende. Det er umulig å leve som kristen uten.

Kirken består av profeter, helgener både fra den nye og gamle pakt, engler, troende mennesker som lever et jordisk liv, de som har gått bort og også de som ennå ikke er født. Kirken kan defor beskrives som kosmisk. Kirken er både synlig og usynlig, både guddommelig og menneskelig. Alle er del av samme Kristi kropp.

Kirken som en synlig organisasjon hører til denne verden. Kirkefedrene bebekjente kirken som en, hellig, katolsk og apostolisk slik vi finner det i Den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse (381). Kirkens enhet , hellighet, katolisitet og apostolisitet er hver for seg og til sammen helt nødvendig for kirken: et slags en for alle, alle for en prinsipp.

Kirkens enhet være en synlig realitet for det nye liv i Kristus. Kirken er en fordi den har et hode, Jesus Kristus, en Ånd som gir liv, en dåp, et mål. For av en Ånd er vi alle døpt inn i en kropp. Denne enheten er synlig som felleskap i samme kropp. Kirkens synlige enhet som en, hellig, katolsk og apostolisk er uttrykt og bevart i enhet i tro, sakramental struktur og liv. Det vil si at enheten også er en enhet i hellighet, katolisitet og apostolitet. Kirkens enhet er altså ikke noe som kan skapes med avtaler, men noe som er konkret og synlig ved at man tilhører det Den ortodokse kirke.

Biskopen er den som ivaretar kirkens enhet. Biskopen har fått i oppdrag av Kristus og apostlene å lede den lokale kirke. I denne egenskap er det hans oppdrag å ivareta at kirken bevares som en, hellig, katolsk og apostolisk. Han skal være lærer av kirkens tradisjoner, forvalter av nattverden som er er enhetens mysterium. Han tilhører det universelle episkopat. Han representerer og forener alle kirker og derfor hele kirken. Enheten i episkopatet ivaretas av synoden, fellesskapet av biskoper. Biskopen er kirkens tjener og lærer og står vakt om sannheten fordi han viser en spesiell lydighet mot kirkens lære med hjelp av DHÅ.

Den ortodokse kirke er hierarkisk fordi det er en hellig orden gitt av Kristus selv gjennom oppdraget til apostlene. Kirken holder tradisjonen for hellig. DHÅ fortsetter å inspirere kirken og den troende slik han gjorde med evangelistene. Særlig konsilvedtakene fra de syv økumeniske konsiler er bindende for kirken. Kirkefedrenes skrifter er normgivende uttrykk for Den hellige ortodokse tro, på samme måte som kirkens liturgier. Tradisjonen er fortsatt en levende realitet, slik Kristus er det.

 


Tito Colliander:

KORTFATTET ORTODOKS TROSLÆRE


Vi kalles ortodokse, fordi vi tilhører den ortodokse kirken.
Ortodoks er et gresk ord som betyr "rett-troende".
Den ortodokse kirken er den opprinnelige kirken, som ble grunnlagt av Kristus selv. Den kalles også "aposto lisk", fordi Jesu egne disipler, Hans apostler, gav den en fast ordning. I den ortodokse kirke har apostlenes muntli ge og skriflige undervisning blitt bevart og kommer til å bli bevart uforandret til alle tider.
Den ortodokse kirken ledes av biskoper.
Kristus utvalgte apostlene. Apostlene utvalgte og innviet med håndspåleggelse ledere for kirken, som skulle hjelpe dem og fortsette deres gjerning. De kalles for biskoper. Disse biskopene innsatte deretter nye biskoper. Slik har den aposto liske ledelsen blitt bevart i kirken gjennom håndspåleggelsen som en ubrutt lenke.
Kirken kalles også for "katolsk" eller "allmen". Det betyr at den strekker seg over hele verden og omfatter alle mennes ker. Til forskjell fra den romersk-katolske kirken, som har paven som overhode og som også på annet vis skiller seg fra den opprinneli ge kirken, kalles den ortodokse kirken stundom "østlig" eller "gresk-katolsk", noe som ikke er helt korrekt.

Den sannhet som er åpenbart av Gud blir bevart og formidlet gjennom Den hellige tradisjon og Den hellige skrift, Bibelen.
I Den hellige tradisjonen bevares det som fromme menn og kvinner har fått fra Gud og gitt videre til kirken i tale og levned.
I Den hellige skrift bevares de Guds ord som er skrevet ned av hellige apostler og profeter under Helligåndens ledelse.
Den hellige tradisjon er eldre enn Den hellige skrift.

Enklest og best lærer vi oss den rette kristne tro i Trosbe kjen nelsen. Den er uformet av de hellige kirkefedrene på de første allmenne eller "økumeniske" kirkemøtene. Det er bare i Den ortodokse kirken at trosbekjennelsen har blitt bevart uforandret i sin rene form.

I Trosbekjennelsen sier vi at vi tror på Gud, som er én av vesen, men er tre personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Derfor kalles Han også Den Hellige Treenighet.
Videre bekjenner vi oss som medlemmer av Den apostoliske kirken, som vi har blitt forenet med gjennom dåpen. Til slutt bekjenner vi at målet for dette livet på jorden er det evige liv i Guds rike, dit vi kommer etter de dødes oppstan del se og den ytterste dom.

Den allmektige Gud er vår himmelske Fader.
Han har skapt alle ting, både det synlige og det usynli ge. Den usynlige verden omfatter englene, som Gud skapte først.
Englene er åndevesner, Guds sendebud, som har innflytelse på enkeltmennesker og hele folkegrupper ifølge Guds hellige vilje. Hvert menneske har en skytsengel, som beskytter og hjelper og inngyter gode tanker.
Alle engler ble skapt gode. Men en del av dem anvend te sin frie vilje til i sitt hovmod å reise seg mot Guds vilje. Derfor falt de dypt og ble onde. De onde englene forsøker stadig å lokke menneskene til seg og bort fra Gud.
Etter den usynlige verden skapte Gud den synlige verden og mennesket i sitt bilde, altså med fri vilje. Og selv om mennes ket falt for den ondes fristelser, forkastet ikke Gud mennesket, men ville hjelpe det opp igjen.


Gud sendte sin enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus som gjennom Helligånden ble født av jomfru Maria.
Han gav oss sitt evangelium, det glade budskapet om frelsen og Guds rike.
Han ofret seg frivillig på korset for å forsone mennes ket med Gud.
Han oppstod fra de døde, besegret djevelen og døden, og lot også oss stå opp fra døde.
Han fór opp til himmelen og åpnet himmelrikets port igjen, som hadde vært stengt for oss av synden.

Den første pinsedag sendte Jesus Helligånden til sine disipler. Helligånden foréner oss med Kristus, på samme måte som man poder en gren på et tre. Grenen suger livskraft fra treet og begynner å leve et felles liv med treet. På samme måte får den som er forenet med Kristus sin livskraft fra Ham og begynner å leve Hans evige liv.

Helligåndens nåde eller Guds kraft får vi del i gjennom de hellige mysteriene
eller sakramentene, som Jesus Kristus selv har gitt oss. Det er sju av dem, og de er det som formidler Guds frelse til oss:

1:  I dåpen renses mennesket for synd, fødes til nytt, åndelig liv og blir en kristen.

2:  I myronsalvingen får den døpte kraft fra Helligånden til å stå imot fristelsene og leve det nye livet i kirkens fellesskap.

3: I Herrens hellige nattverd får den kristne del i Kristi legeme og blod, forenes legemlig og sjelelig med Ham og får deri gjennom del i det evige liv.

4: I botens eller skriftemålets mysterion får den som med oppriktig anger bekjenner sine synder for skriftefaderen gjennom ham forlatelse av Kristus selv.

5: I prestevigselen får den mann som er utvalgt av Helligånden ved biskopens håndspåleggelse  fullmakt til å forrette mysterie ne og lede menigheten.

6: I ekteskapets mysterion vies mann og kvinne av Kristus selv til et felles liv ifølge Guds bud.

7: I sykesalvingen får den syke kraft fra Gud og kan friskne til i ånd og kropp.

 

Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken.
Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke.
Kirken er én, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forénes gjennom kjærligheten.
Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den.
Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden.
De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over  fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del.

Ethvert medlem av kirken, som ønsker å få del i evig liv, må følge etter Kristus.
Kristi etterfølgelse betyr å tro fast på Ham som vår Frelser og følge Hans eksempel, aldri nøle med å gjøre Hans vilje, forsake seg selv, utrettelig kjempe mot de onde tilbøyeligheter og  stadig gjøre forbedring. Intet av dette er mulig uten hjelp av Guds nåde.
Av kjærlighet til oss lot Kristus seg frivillig korsfeste, det var Hans store kjærlighetsdåd. Derfor bør vi vise vår kjærlig het overfor Ham og vår vilje til å følge Hans bud gjennom å handle i kjærlighet mot våre medmennesker. Da skal vi ikke unnlate å ofre det som er oss selv til behag, våre egne ønsker, og i ytterste fall endog vårt eget liv. Ikke heller dette kan skje uten hjelp og kraft fra Kristus selv.

Gjennom bønnen står vi i stadig forbindelse med Kristus. I bønnen lovpriser vi Guds fullkommenhet, takker Ham for Hans store godhet og ber Ham om hjelp i våre åndelig og legemlige behov. Uten bønn kan vi ikke lære å kjenne Gud.
Sammen med den indre bønnen hører den ytre bønnen, for Gud har skapt oss med både kropp og sjel. Derfor ber vi ikke bare med tanken, men bruker samtidig både ord og bevegelser og handlinger. Korsets tegn er de kristnes hellige tegn. Når vi gjør korsets tegn, minnes vi Den Korsfestede, og vi uttrykker vår vilje til å overgi oss til Ham. Også bøyningene hører med til bønnen. Noen ganger bøyer man bare hodet, andre ganger hele over kroppen, og andre ganger bøyer man seg helt ned til marken.

Det finnes mennesker som har ofret hele sitt liv for å følge etter Kristus. En del av disse har Gud utvalgt som kirkens hellige eller helgener.

Den fremste av disse er selvfølgelig Jesu mor, vår allhellige Guds mor og jomfru Maria. Blant de hellige finner vi også profetene, apostlene, kirkefedrene, martyre ne, bekjennerne, helbrederne og mange eremitter og munker som har trukket seg tilbake til klostrene eller ødemarkene for helt å vie seg til bønn og kampen mot det onde. De helliges forbønner er sterke allerede mens de lever på jorden, men når de etter døden stiger opp i himmelen, blir de enda sterkere. Derfor ærer og hyller vi dem og ber dem om forbønner og hjelp i våre egne bønner.
Den nåde som Gud har latt dem få del i, angår hele mennesket, både kropp og sjel. Derfor er også deres jordiske levninger eller relikvier hellige.
Videre ærer vi bilder av Kristus, Guds mor, engler og hellige mennesker. De kalles ikoner, og vi har dem i våre hjem som tegn på at vi alltid tar imot de hellige budbæ rere som Gud sender oss. Når vi ber, stiller vi oss foran dem. De er synlige bilder av Guds usynlige nåde og vedvarende, synlige nærvær. Derfor er ikonene hellige.

Vi ber også for de døde. Bønnen for de døde foréner oss med dem vi elsket her på jorden. Kjærligheten dør aldri. Bønnen for de døde forener oss med dem, liksom bønnen til englene og de hellige foréner den jordiske  delen av kirken med den himmelske. I Kristi lys og kjærlighet forénes alt til en stor enhet - Kristus selv, Hans hellige Kirke.