Økumenikk‎ > ‎

Deklarasjon fra Det store og hellige konsil



ENCYKLIKA 

FRA DEN ORTODOKSE KIRKES HELLIGE OG STORE KONSIL

(Kreta 2016)


I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn.

Med takkesang, lovsyinger og tilber vi Gud i Treenighet, som har gitt oss i Pinsens høytidsdager å samles her på øyen Kreta, som har blitt helliggjort av Hl. Paulus, folkeslagenes Apostel, og hans disippel Titus, hans «ektefødte barn i vår felles tro» (Tit. 1, 4), og, ved Helligåndens inspirasjon, å gjennomføre møtene til vår Ortodokse Kirkes Hellige og Store Konsil – sammenkalt av Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos, ved fellesbestemmelse fra Deres Saligheter, de allhellige ortodokse kirkenes overhoder – til Hans hellige Navns ære og for stor velsignelse for Hans folk og for hele verden, som bekjenner med den guddommelige Paulus: «Således akte dere oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds mysterier» (1 Kor. 4, 1).

Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes Hellige og Store Konsil utgjør et autentisk vitne til tro til Gudmennesket Kristus, Guds enbårne Sønn og Ord, som ved sin menneskevorden, ved alt sitt verk på jord, ved sitt offer på Korset og ved sin Oppstandelse, åpenbarte den Treenige Gud som uendelig kjærlighet. Med én røst og ett hjerte retter vi derfor dette budskapet om «det håp som bor i oss» (1 Peter 3, 15), ikke bare til vår allhellige Kirkes sønner og døtre, men til hvert menneske, «langt borte eller nær ved» (Ef. 2, 17). «Vårt håp» (1 Tim. 1, 1), verdens Frelser, ble åpenbart som «Gud med oss» (Matt. 1, 23) og som Gud «for vår skyld» (Rom. 8, 32), «som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim. 1, 4). Vi forkynner Hans miskunn og skjuler ikke Hans store velsignelser, vi minnes Herrens ord om at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå» (Matt. 24, 35) og «fulle av glede» (1 Joh. 1, 4) forkynner vi troens, håpets og kjærlighetens Evangelium, mens vi ser frem til den «dag uten kveld og uten ende» (Basilios den Store, Om de seks dager II, PG 29.54). At vi har «vår borgerrett i himmelen» svekker på ingen måte vårt vitne i verden, men heller styrker det.

I dette følger vi tradisjonen til apostlene og vår Kirkes fedre som forkynte Kristus og, ved Ham, den frelsende erfaringen av Kirkens tro, og som talte om Gud «slik fiskere kaster et nett,» altså på apostolisk måte, til folk av hver alder for å forvalte til dem frihetens Evangelium, for «til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal. 5, 1). Kirken lever ikke for seg selv. Hun ofrer seg selv for hele menneskeligheten for å løfte opp og fornye verden til en ny himmel og en ny jord (Åp. 21, 1). Hun vitner derfor til Evangeliet og forvalter Guds nådegaver i verden: Hans kjærlighet, fred, rettferd, forsoning, Oppstandelsens kraft og forventningen om det evige liv.

Oversatt av f. Kristian Akselberg


Hele encyklikaen kan leses her: http://www.norsk-ortodoks.com/

Comments