Ressurser‎ > ‎

Bønn for de døde



Hvordan vi minner våre døde 

-laging av Kolliva


Minnegudstjenester for de døde er beskrevet allerede tidlig som i de Apostoliske konstitusjoner. Gudstjenesten som brukes heter Painnichida eller Parastos, og er egentlig et utdrag av begravelsesgudstjenesten. En kortere utgave kalles Trishagion eller Litia for avdøde. Denne kortere versjon inneholder foruten Hellige Gud, Hellige sterke, Hellige udødelige, forbarm Deg over oss (3x), innledningsbønnene, troparer og ekteni. Litia for avdøde brukes gjerne etter liturgien når noen ønsker forbønn for en avdød og ellers når det passer med en kortere bønn. Den lengere Pannichida brukes de spesielle minnedager for døde gjennom året og når pårørende ber om det.


En minnegudstjeneste kan brukes:

-i kirke eller kapell kvelden før begravelsen

-på de spesielle minnedagene: på 3. dagen, 9. dagen, 40. dagen og årsdagen av noens død, samt minnelørdager. Man bør planlegge disse dagene på forhånd og snakke med presten i god tid slik at han kan være tilstede.

-Litia for avdøde kan feires på slutten av nesten hver gudstjeneste, men det er ikke korrekt å feire den ved slutten av Liturgien på søndagen, liksom vi heller ikke har begravelse på en søndag. Vi er oppmerksomme på at mange har vanskeligheter med å komme til kirken i uken og derfor vil ha en minnegudstjeneste på søndag. Men det er bedre om man kommer til vesper på lørdagen. Litia for avdøde blir da feiret før vesper.

Det er vanlig når man feirer minnegudstjeneste at man setter frem hvetegrøt (kolliva). Kolliva bør lages av slekningene til avdøde. Kolliva er et tegn oppstandelsen. Kristus sier: (Joh.ev:12,24) Sannelig, sannelig jeg sier dere. Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Det er også vanlig at de som har ønsket minnegudstjenesten kjøper lys og distribuerer det til presten og de troende. Lyset symboliserer vårt håp på oppstandelsen, at Kristus som er verdens lys kommer for å vekke oss opp slik at vi kan forene oss med ham når Han kommer igjen. Det er samme håp vi uttrykker når vi holder et lys under påskenattsgudstjenesten.

Hver dag i uke minner kirken noe spesielt. På søndag minnes oppstandelsen, på mandag er det englene, på tirsdag døperen Johannes og øvrige profeter, på onsdag det hellige korset og Gudfødersken, på torsdag apostlene og hl.Nikolai, på fredager Kristi lidelse og lørdag minnes helgenene og de døde. Derfor bærer vi frem Kolliva på lørdager. Man kan også minne en avdød under Liturgien søndag ved å levere en forbønnsliste til presten rett før Liturgien starter.


Utenom lørdag finnes det spesielle minnedager for avdøde gjennom året:

-den første faller på lørdag, en uke før Den store fasten starter, lørdag før kjøttforsakelsens søndag. Denne minnedagen stammer fra de første kristne.

-Den andre faller på andre, tredje og fjerde lørdagen i store fasten. Fordi Liturgi ikke feires under uken i store fasten så har Kirken viet disse lørdagene til de dødes minne.

-Den tredje faller rett etter påsken, på mandag eller tirsdag uken etter den lyse uke. Dagen kalles gledens dag og de døde minnes i lyset av Kristi oppstandelse.

-Den fjerde faller på dagen før Pinsedagen og kalles forfedrenes lørdag eller treenighetens lørdag.

-den femte og sjette minnes ortodokse soldater som har gitt sitt liv for sin tro og sitt fedreland. Den 29. august når Kirken minnes døperen Johannes, har Kirken minnet døde siden keiserinne Katarina 2. innførte tradisjonen i 1769 etter krigen mot Poleen og Tyrkia.

-den sjette faller på lørdag 26. oktober og kalles Demitrioslørdagen. Da minnes alle ortodokse kristne som har dødd i krig. Den ble innstiftet av storprins Dimitry Ivanovich Donskoi da han beseiret tartarprinsen Mamai ved Kulikovo 1380.

Kolliva

Opprinnelsen til Kolliva går tillbaka till Julianos den frafallenes tid, da han i 362 så til at mat som var planlagt for de første dagene i store fasten ble tatt fra markedet i Konstantinopel og ble ersattet med føde som hadde blitt offret til de hedenske gudene i et forsøk på å tvinge folk tilbake til hedendommen som han selv hadde gjort. Men den Hellige Theodoros foreslo for Patriark Eudoxios at han skulle gi instruksjoner om at de troende skulle spise kokt hvete, som på den tiden ble kalt Kolliva, som et substitutt for fastematen som keiseren hadde tatt fra byens marked. Siden da har kolliva fordi det er forbundet med feiringen og helgenenes minne, blitt ført til kirken og blitt velsignet av presten under minnegudstjenesten for de døde.

Dagens kolliva består av kokt hvete som dekoreres med sukker, rossiner og en del andre ting. Ett kors lages på toppen og ofte skrives initialene på den døde som minnes mellom korsarmene. Når Kollivaen deles ut til de troende etter gudstjenesten svarer den som får en tallerken ofte "må Gud forlate hans/hennes sjel". Vi er veldig forsiktig med Kollivan og passer på at alt spises opp.


Oppskrift på Kolliva:

Ta hel hvete i passelig mengde og legg i bløt over natten.

Neste dag kokes de sakte til de er helt myke, ca 45 minuter.

Legg siden den kokte hveten på et håndkle og legg et annet håndkle over.

La ligge over natten.

Legg så hveten i en skål og strø melis over eller rør i honning. Legg rossiner omkring kanten av skålen og legg skollede mandler i en korsform.

Sett et lys i midten og Kollivan er klar.



NÅR EN ORTODOKS KRISTEN DØR

en veiledning for pårørende og helsevesen

Før dødsfallet

Det er viktig at en alvorlig syk person får kontakt med sin prest. Presten forbereder den døende gjennom samtale og sjelesorg og leder frem til at den døende får skrifte og ta imot nattverden. Spesielle bønner kan også forrettes ved sjelens adskillelse fra kroppen. Dette bør skje på et eget rom, noe som er spesielt viktig om den døende ligger på sykehus. Rommet bør gjøres i orden med et bord som alter med hvit duk hvor det legges ikoner og kors.

Etter dødsfallet

Det er tradisjon at kroppen kommer i jorden så snart som mulig, helst innen 24 timer. Det er vanskelig å få til mange steder, men man bør ikke vente for lenge. Det er også tradisjon å lese fra Salmenes bok uavbrudt ved den døde kroppen frem til begravelsen. Også dette er problematisk å få til på grunn av den lange ventetiden mellom dødsfallet og begravelsen.

Obduksjon, balsamering og organdonasjon

Det foreligger intet hinder for obduksjon for å bestemme dødsårsak og for forskning. En lettere balsamering kan skje om den døde kroppen skal transporteres til hjemlandet og balsamering skulle vare nødvendig. Den Ortodokse Kirken har ikke i fellesskap tatt stilling angående organdonasjon, men det finnes mange som anser at organdonasjon og transplantasjon er akseptabelt så lenge hensikten er å redde et menneskes liv. Mange anser dog at spørsmålet om grensen for medisinsk teknikk bør få en mer dyptgående belysning, da det falne mennesket ikke er udødelig og kun Gud kan gi evig liv.

Nedlegging i kisten

Helst skal påkledning utføres av nærmeste pårørende om slike finnes. Man bør anvende den dødes fineste klær, strømper og sko. Har den døde blitt døpt som voksen, kan man kle med dåpdrakten. Et ikon av det helgen som den døde bærer navn etter eller et Kristusikon plaseres i den dødes hender på den måten som om han kysser ikonet. Det forekommer også at man legger et kors i kisten. I Hellas legger man ofte blomster i kisten og man synger spesielle klagesanger. Av og til tas ikonet ut av kisten innen den senkes i graven. Noen ortodokse kirker krever at døde kvinner skal kles av kvinner og døde menn skal kles av menn. I praksis kles ofte den døde og legges i kisten av begravelsesbyrået. Kisten som den døde legges i bør vare av tre ettersom det er i overensstemmelse med troen om at vi skal «bli til jord igjen».




Comments