Ressurser‎ > ‎

Den ortodokse kirkes historie



Om Den ortodokse kirkes historie


Vi skal i denne lørdagen ta for oss Den ortodokse kirkes historie. Det er som dere skjønner et meget stort tema som ikke lar seg tilfredsstillende belyse på en time. Det vil være korte glimt gjennom de 2000 år som kirken har vært til. Vi skal starte med begynnelsen da kirken ble til, oldkirkens historie, Det bysantinske riket, kirkemøtene eller de ekumeniske konsilene, det store skismaet og den ortodokse kirkes utspredning.


Jeg har delt opp historien slik at vi lettere kan holde oversikten.

Vi regner med at Kristi oppstandelse skjedde omkring år 30.

Den apostoliske tid ca. 30 - ca 64

Den etterapostoliske tid ca. 64 – 140

Den Oldkirkelige tid ca 140 – 325

Den tidlig bysantinske tid 325-843

Den midtbysantinske tid 843 – 1206

Den senbysantinske tid 1266 – 1453

Den etterbysantinske tid fra 1453


Den ortodokse kirke hva er det? Som et utganspunkt kan vi si at det er den udelte kirke; Apostlenes tro som udelt og uforfalsket har blitt overlevert og bevart i kirken frem til i dag gjennom den apostoliske suksesjon. Vi kan kalle hele den kristne kirke ortodoks frem til 1054 da den vestlige del av kirken gikk ut og dannet det vi i dag kaller den katolske kirke. Det utviklet seg imidlertid store forskjeller mellom øst og vest ganske tidlig i lære og ritus, særlig etter at Vestromerriket gikk tapt på midten av 400-tallet. Så man må kunne snakke om en ortodoks kirke i øst lenge før 1054. Det skjedde også et brudd i kirken da de orientalske kirker gikk ut etter konsilet i Kalkedon i 451, men det er mer komplisert og det er ikke sikkert vi egentlig kan snakke om et reelt brudd. Det skal vi komme tilbake til. Den ortodokse kirke kjennetegnes lettest ved sin Gudstjenesteform og fokusering på den tidlige kirkes arv.


Men la oss starte med begynnelsen. I Lukas ev. 3,1-2 kan vi lese:

Det var i det femtende år av keiser Tiberius' regjering; Pontius Pilatus var på den tiden landshøvding i Judea, Herodes var landsfyrste over Galilea, hans bror Filip over Iturea og Trakonitis, Lysanias over Abilene, og Annas og Kaifas var øversteprester. Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, ute i ødemarken.


Evangelisten Lukas forteller om starten på Jesu Messianske virke. Gud griper inn i menneskenes historie. Johannes drar rundt i landet og ber folk vende om og han døper Jesus i Jordanelven.  DHÅ steg ned over ham som en due og Guds røst lød fra himmelen. Et klart vitnesbyrd om Guds plan med menneskene.


Jesus Kristus er en faktisk person. Kirken lærer oss at han er sann Gud og sant menneske. Han var jøde.  Han led under Pontius Pilatus. Mennesker hadde hørt ham, sett ham, vært med ham.

Når Jesus forlot disiplene, erklærte han at DHÅ ville komme over dem og de ville motta styrke fra Ham. De skulle være hans vitner i Jerusalem, gjennom Judea, Samaria og til verdens ender. Slik gir altså Kristus oppdraget videre før sin himmelfart. De fikk åndelig utrustning; DHÅ på pinsedagen, de fikk Liturgien gjennom innstiftelsen av nattverden og de fikk evangeliseringsoppdraget.


Den apostoliske tid ca. 30 - ca 64 (Peters korsfestelse i Roma)

Etter oppstandelsen samlet disiplene seg i Jerusalem. De startet en egenartet forkynnelse, teologisk tekning og gudstjenesteliv. Det hele sprang naturlig ut av den jødiske tro og gudstjeneste, men var samtidig noe helt nytt. De begynte å misjonereblant jødene. Gjennom dåpen fikk de troende del i den Treenige Gud. Liksom Kristus selv i sin dåp, ble den døpte innviet til et hellig liv, utrustet til å fullføre det oppdrag Kristus hadde gitt dem; i sitt eget liv og gjennom misjon. Gjennom kirkens sakramenter var Kristus selv til stede slik han hadde vært da han fysisk vandret her. Man levde hele tiden under løftet at Kristus skulle komme igjen. Fra å være en jødisk sekt ble kirken i løpet av den apostoliske tid selvstendiggjort.


Kirkens tidlige historie er beskrevet i Apostlenes gjerninger, skrevet av Hl. Lukas. Skriftet er delt inn i 2 deler: Den første delen er opptatt av den første kirke i Jerusalem. Dens opprettelse ved Pinse, dens indre organisasjon, om lederne. Den andre halvpart handler om Paulus misjonsvirksomhet.


Menigheten i Jerusalem ble ledet av de 12 apostlene, Peter var den fremste. Jesus hadde sagt til ham; du er Peter, på denne klippen vil jeg bygge min kirke (Mt 16:18) Kirken i Jerusalem var ikke en av mange kirker. Det var Kirken, en rest av Israel, profetert av Profetene som hadde mottatt Messias. Hedningenes kirke som ble ledet av den hl. Paulus ble sett på som et skudd sprunget ut av Jerusalems menigheten. Jerusalem menigheten var en forsmak på Det himmelske Jerusalem som skulle komme ned fra himmelen. Bymuren i Jerusalem hadde 12 grunnsteiner som bar navnet til Lammets 12 apostler som et bilde på dette.


Paulus drev en omfattende evangelisering gjennom sine mange reiser og bragte kristendommen videre. Den vokste opp først og fremst rundt synagogene som jødekristne menigheter. Paulus brevene er tatt med i NT.


Den etterapostoliske tid 64 - ca 140

Jakop, Peter og Paulus led martyrdøden i begynnelsen av 60 årene etter Kristus og det betydde avslutningen på den apostoliske tid. Fram til ca 140 regnes den etterapostoliske tid.

Man vedkjente seg apostlenes lære og vi har flere skriftlige kilder som bevitner den levende tro på denne tiden. Av de fremste er Didache, Klemensbrevene, Ignatius og Polykarps brev.


Kirken utviklet seg på to fronter. Først var det den lovtro jødekristendom. Den så på seg selv som den rette arvtager av den apostoliske tradisjon, men døde ut trolig på 300 tallet. Dernest var det den hellenistiske kristendom med Antiokia som sentrum. Den fulgte veien via de gamle jødekristne misjonsmenighetene til Paulus og mot Roma. Ignatius, en av de første biskopene i Antiokia, kjempet mot den synkretistisk kristendom som utspilte seg i disse jødeskristne menighetene. Man brøt etter hvert med jødedommen og etablerte selvstendige menigheter. Ignatius ble ført som fange til Roma hvor han led martyrdøden i 115. På veien til Roma skrev han mange brev.


I sitt brev til Efeserne skriver han:  ”Det er de siste tider. Så la oss den tid som er igjen, slå øynene ned og frykte Guds langmodighet for at den ikke skal bli oss til dom. Gi bare at vi finnes i Kristus Jesus så vi kan vinne det virkelige liv. Legg da vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og til lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir satans maktgjerninger tilintetgjort og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen”


Vi ser her hvordan man levde i forventning om Jesu gjenkomst og i forventning om det kommende livet som man var blitt lovet. Nattverden var den kristnes pulsslag.  De kristne måtte komme oftere sammen for å feire nattverd. Det nødvendig med egne menigheter.


For den eldste kirke var hele kristenlivet en gudstjeneste. Gud skulle æres og tilbes ved tro og lydighet og ved kjærlighetens tjeneste mot de medtroende. Kirken var det sanne tempel. Dette var tydelig etter at det jødiske tempel var blitt ødelagt i år 70. Dåpen var inngangen til kirken. Katekumenatet var en forberedelse til dåpen.  I Didache (de 12 apostlers lære) kan vi lese hvordan det kristne liv utspant seg og om katekumenundervisningen. Man får faste bedetider; Det skal bes ved soloppgang, om formiddagen, ved solnedgang og ved midtnatt. Man samles om søndagen til Liturgi; den første dag i uken. Påsken er den sentrale høytid hvor man feirer Jesu oppstandelse.


Apostlene hadde vart den naturlige autoritet i kirken frem til sin død. I den etterapostoliske tid fikk man faste embeter som overtok apostlenes myndighet og ansvar i menighetene. Dette var biskopene. I denne tiden utviklet det monarkiske episkopat seg. Biskopen var menighetens leder med diakoner og presbytere til å hjelpe seg. Det var vanlig med en biskop i hver menighet. I apostlenes sted forrettet biskopen nattverden.


De kristne levde stadig under forventningen om Jesu snarlige gjenkomst. Livet bestod i å forberede seg gjennom faste, fromhetsøvelser som faste og askese. Man opplevde at man ikke tilhørte denne verden. Likevel deltok man i det sosiale og politiske liv. Paulus hadde selv formant de kristne om å være lydig de som styrte landet.   Kristendommen kom til under Det romerske imperiums grenser. I mer enn  tre hundre år hadde Det romerske imperium en fiendtlig innstilling til kristendommen. Det varierte fra hånlig toleranse til direkte forfølgelse. Det kostet å være en kristen.


Oldkirken ca 140-311

Kirken hadde i disse årene en voldsom utbredelse.  I denne tiden hadde markante forkynnere, forsvarere og ledere som kirken ennå ærer. Denne tiden preges av Markion og den markionittiske kirke og gnostisk lære som satt kirken på mange prøver. Kampen mot vranglære stod sentralt. Kirken måtte presisere sitt læregrunnlag og få en fastere organisasjon av det kirkelige liv.


Markion hevdet at det var en motsetning mellom den jødiske SkaperGud og den kristne FrelserGud. SkaperGuden var despotisk. Skaperverket var fylt med lidelse og død. FrelserGuden var derimot tilgivelsens og barmhjertighetens Gud. Markion hevdet at denne gode og frelsende Gud ble forfalsket av apostlene som var bundet til den jødiske SkaperGudens religion. Da denne lære ble forkastet av kirken, opprettet Markion en egen kirke som ble en sterk konkurrent for kirken med egne biskoper, diakoner og streng askese for medlemmene med seksuell avholdenhet. Etter hvert forsvant denne sekt og medlemmene gikk inn i kirken.


Gnostisismen var også sentral i denne tiden. Gnostisisme er en fellesbetegnelse på  en rekke bevegelser som med et fellestrekk hevdet å sitte inne med en sann erkjennelse. De var synkretistiske, dvs at de tok opp i seg lære fra kirken. De oppfattet seg som kristne og som de sanne representanter for kristendommen. De ga ut en rekke skrifter som de kalte apokryfer og hevdet at gjennom sin innsikt hadde de den rette forståelse av de bibelske skrifter. Kristus hadde utvalgt og lukket opp skriften for kun enkelte utvalgte. Mennesket levde i trelldom under onde og despotiske makter. Kristus var steget ned fra himmelen for å skjenke  den gnosis som ga mennesket innsikt hvordan det kunne befris fra denne veden og finne frelsen i tilbakevendende til Gud. Dette var kun for de få med innsikt.


På 100 og 200 tallet brukte Kirken mye tid til å ta et oppgjør med den markionittiske og gnostiske bevegelse. Det var fremfor alt Justin martyren, Ireneus, Tertullian, Hippolyt, Klemens av Aleksandria og Origenes som ledet kirken i dette arbeidet. Vi har fremdeles en rekke av deres skrifter bevart. Kjetterbevegelsene i denne tiden tvang kirken til å tenke igjennom og konkretisere sitt trosgrunnlag. Fremfor alt var det arbeidet med den nytestamentlige kanon, altså hvilke skrifter som skulle være med i NT. Det var en rekke forslag, men det var den aleksandrinske kanon som slo igjennom. Løpet av 300 tallet hadde hele den kristne kirke, også i vest, anerkjent de 27 skrifter som er NT.


Videre arbeidet kirken på denne tiden med forholdet til den gresk-romerske filosofi og kultur. Man understreket at keiseren var ansvarlig overfor Gud og at kristendommen var den sanne filosofi. Kristendommen fullkommenliggjør filosofien. Treenighetslæren ble også utformet på denne tiden.


Kirken kunne etter oppgjøret med Markion og gnostisismen samle kreftene om misjon og ekspanderte voldsomt. Frem til Keiser Decius forfølgelse 250-51 fikk kirken drive uforstyrret fra statsmaktenes side. Det var fremfor alt i hellenistiske områder kirken ble utbredt. Ved siden av Palestina var det Antiokia og Alexandria de førende områdene. De største fremskridt kunne kirken vise til i Lilleasia. Ireneus var en viktig kirkeleder i de nye områder i sydgallien. Tertullian og Cyprian var ledere for den nordafrikanske kirke. Biskopen i Rom fikk tidlig en førerstilling.


Ellers preges denne tiden av  kristenforfølgelse. Under Keiser Diokletian, tidlig på trehundre tallet, skjedde det en voldsom forfølgelse av de kristne. Keiseren utstedte et edikt som forbød alle kristne gudstjenester og alle skulle ofre til riksgudene. De som nektet, skulle henrettes.  Det foregikk en stor nedslakting av kristne i løpet av få år.


Den tidlig bysantinske tid 325- 843

Kirkens stilling endret seg radikalt da Keiser Konstantin den store besluttet å gjøre kirken til det åndelige fundament i det romerske imperium. Keiser Konstantin ble enehersker da han beseiret Licinius i 324 og han hadde en dramatisk omvendelse til Kristendommen. Til tross for omvendelsen, valgte han først å la seg døpe på sitt dødsleie. Han anerkjente Kristendommen og det ble slutt på forfølgelsene. Han begynte straks å bygge kirker rundt om i Romerriket. Det var store praktfulle basilikaer som vi også i dag lar oss imponere av. Det ble bygget kirker over viktige pilegrimsmål rundt om i hele Romerriket, først og fremst over Jesu grav og over Peter og Paulus graver.  I 330 flyttet han hovedstaden fra Roma til Bysants, en liten garnisonsby som han bygget opp til en  strålende hovedstad. Han ville bygge opp en ny kristen hovedstad i et kristent imperium. Det er fra denne tiden vi kan snakke om Det bysantinske riket som skulle vare til 1453 da tyrkerne erobret Konstantinopel. Det bysantinske rike regnes som det østromerske riket. Keiseren i Konstantinopel kalte seg Romersk keiser og innbyggerne var romere.


Keiser Konstantin den store var kanskje den siste store av de Romerske keisere. Han hersket over et helhetlig imperium som strakk seg rundt hele middelhavet. Snart skulle deler av riket i vest gå under og etter hvert bare bestå av det Bysantinske riket. Keiser Konstantins innsats for kirken kan ikke undervurderes. Han var enehersker og hadde et blikk for Kirkens enhet.  Han ikke bare bygget praktfulle kirker. Han sørget for at Kirken fikk en skikkelig organisasjon. Romerriket under han ble et kristent imperium ledet av en kristen hersker. Kirke og stat ble vevd sammen under en monark. En styringsmodell som mange nasjoner i ettertiden skulle følge, også de skandinaviske land. Etter Konstantin var det først og fremst keiser Theodosius I og Justinian I som ga kirken juridisk autoritet og som bygget praktfulle nye kirker.


Også denne tiden preges av mange stridigheter. Og igjen ble Kirken  truet innenfra. Den første store stridigheten som man måtte hanskes med var den arianske strid og senere kristologiske stridigheter. Arius var prest i Alexandria. Han hevdet at Kristus ikke var sann Gud, kun menneske. Han kunne synde som oss. Men på grunn av sitt plettfrie liv, kunne han kalles Guds Sønn eller Gud. Arius stod for en moralsk kristendomsforståelse. Kristus var først og fremst et etisk forbilde. Denne lære grep om seg og Kirken var splittet i en ariansk og en antiariansk leir.


Athanasios av Alexandria var den som virkelig pekte på vranglærens konsekvenser. Han betraktet Arianismen som en fornektelse av den frelse Kristus hadde skjenket gjennom sin inkarnasjon og gjennom kirken. Han mente Arios Gud var en halvgud, som verken kunne åpenbare Gud eller formidle frelsen. Den eneste mulighet for at mennesket kunne befris fra synden og døden og motta det guddommelige liv var bare i erkjennelsen av at Kristus hadde del i Faderens guddommelige væren. Enheten mellom Faderen og Sønnen var altså det helt fundamentale for Athanasios.


Konstantin innkalte til kirkemøte i Nikea i 325, som ble det første økumeniske kirkemøtet, hvor man fordømte Arius. 250 biskoper møtte. Man vedtok en bekjennelse som skulle uttrykke kirkens sanne tro. Det vesentlige punkt som ble vedtatt var at man sa at Sønnen var av samme vesen som Faderen.


Men den arianske strid tok ikke slutt og de enkelte menigheter var splittet. Hver fløy hadde store personligheter og kjempet om det kirkelige overherredømme i øst.

Keiser Theodosios I måtte ta ansvar for situasjonen og innkalte til Det 2. økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 som endelig avgjorde striden. Dette konsil var det som vedtok trosbekjennelsen slik vi i dag kjenner den og bekjennelsen har derfor fått navnet; Den nikensk konstantinopolianske trosbekjennelse.



Munkevesenet

I det 4. Århundre fant den asketiske livsholdning, som hele tiden hadde vært en del av kirken, nye uttrykksformer. Det begynte i Egypt hvor man i slutten av 3 årh. fikk anakoreter; de som har dratt ut. Man dro ut i ørkenen for gjennom askese hellige seg livet med Gud. Den Hl Antonius ca 251-356 forlot alt og dro ut i ørkenen og levde i streng askese. Han ble etter hvert en veileder for mange og samlet mange eremitter i laura, hvor eremittene levde og arbeidet hver for seg, men kom sammen daglig til tidebønner og Liturgi. Den Hl Antonius regnes derfor som klosterlivets far. Athanasios ble også preget av Antonius åndelige fromhet og han skrev en biografi over ham ”Vita Antonii”. Klosterlivet spredte seg utover hele kirken. I Lilleasia var Basilios den Store en viktig person. Han grunnla et kloster som han ga en regel som fikk stor betydning for klosterlivet videre i den ortodokse kirke. Det asketiske liv var det asketiske liv midlet til å oppnå den kristne fullkommenhet, men gudskjærligheten måtte alltid omfatte kjærligheten til nesten. Felleslivet i klosteret var den eneste sanne form for asketisk liv. Anakoretlivet avviste han. Munkene skulle leve i ubetinget lydighet mot sine foresatte. Det daglige liv skulle veksle mellom tidebønner, skriftlesning, meditasjoner og arbeid. Og han ville knytte klostrene til biskopen. Her ser vi en stor forskjell til klostervesenet i vest som organiserte seg mer uavhengig av det kirkelige hierarki.


Det liturgiske liv

I det 4. Årh. kom det til en kraftig utvidelse av det liturgiske liv. Menighetene vokste voldsomt og mange skulle undervises og døpes. Liturgien og tidebønnene som var vokst frem av de jødiske gudstjenester var selve bærebjelken i troslivet slik som det er det er den dag i dag. Det ortodokse liv er et liturgisk liv. Mange katekeser kom til for å undervise katekumenene. Kyrillos av Jerusalems katekeser er bevart og hører til blant de viktigste. Kyrillos var den biskop som hadde ansvaret for utviklingen av den rike liturgiske praksis som utspant seg i gravkirken i Jerusalem. I boken ”Egerias reiser” kan vi lese om denne rike liturgi som spesielt utspant seg i påsken. Denne liturgiske praksis bredte seg fra Jerusalem rundt til hele den ortodokse kirke. Selve det ortodokse kirkerom er en etterligning av gravkirken med den såkalte anastasis. Anastasis var den runde kirken Keiser Konstantin hadde bygget rundt Kristi grav. Anastasis i den ortodokse kirke er området rundt alteret, altså den midtre delen av koret. Vi ser dette veldig tydlig i Kristus Frelser katedralen i Moskva hvor selve ikonostasen er formet som en rund vegg på midten. I denne tiden ble den kirkelige festkalender utformet, med påsken som midtpunkt. Påsken var den eneste kirkefest fra før Keiser Konstantins tid. Påsketiden ble innledet med en fastetid og ble avsluttet med Den store Uke. Pinsen og Julen kom til. Julen ble opprinnelig feiret den 6. Januar sammen med Kongenes hylling og Jesu dåp. Etter hvert ble denne festen splittet opp, med Jesu fødselsfest 25 .desember.

I Konstantinopel virket en patriark ved navn Chrysostomos ca 400. Han har gitt navn til vår liturgi som han overtok og forbedret. Han skrev en rekke prekener og kommentarer som hører med til kirkens viktigste åndelige skatt.


På 300 tallet tok æringen av martyrene som hadde gitt sitt liv for sin tro seg kraftig opp. Man hedret dem med spesielle gudstjenester på deres dødsdag. Man besøkte stedene hvor de var begravet. Og var de vanskelig tilgjengelige, gravet man dem opp og gravla dem på nytt i eller like ved kirken.


Maria, Jesu mor, ble hedret av kirken fra første stund. Som følge av de kristologiske stridigheter på 3-400 tallet ble det enda viktigere å ære henne. Det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos i 431 erklærte henne for Theotokos eller gudfødersken. På dette kirkemøtet  fordømte man Nestorios lære om at det ikke var to personer side ved side i Kristus; Gud og menneske kalt Jesus. Det guddommelige og menneskelige var forenet i personen, den inkarnerte. Da ble det som en naturlig konsekvens at Maria var Gudfødesken.


Kirkens organisasjon

Konstantin den store og kirkens ledere var enige om at kirken måtte ha en stram organisasjon. Det første ekumeniske konsil i Nikea besluttet i 325 å fastholde det monarkiske episkopat. Det vil si at biskopene som apostlenes etterfølgere hadde myndighet og plikt til å styre kirken. Kirken ble delt opp i provinser. To ganger om året skulle man møtes for å drøfte praktiske og læremessige spørsmål. Biskopene fikk ansvar for et større geografisk område og biskopen i en provinshovedstad ble kalt metropolitt.


Det 4. Ekumeniske konsil i Kalkedon i 451 fastla de 4 patriarkater i øst; Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Alexandria. I tillegg kom Roma. Det var altså 5 patriarkater som delte det kristne territoriet mellom seg. Det oppstod raskt en strid om Romapatriarkens overherredømme over de andre partiarkene. Dette ble begrunnet ut fra Apostelen Peters forrang i apostelkollegiet. Dette primatskrav ble ikke helt avvist i øst. Man innrømmet Roma patriarken stilling som først blant likemenn. Men man avviste at Romabiskopen skulle ha kirkens nøkler alene. Nøkkelmakten var gitt til hele kirken gjennom den enkelte biskop, mente man i øst.


Det 4. Ekumeniske konsil i Kalkedon i 451 besluttet også å fordømme den Monofytiske lære som ikke ville skille mellom Kristi to naturer. Etter dette kirkemøtet gikk flere av de ikke greske delene av kirken ut av kirken. Det var kopterne, syrerne, etioperne og armenerne.


Under Det 5. Ekumeniske konsil i Konstantinopel i 533 prøvde keiser Justinian å vinne orientalerne tilbake til kirken ved å konstatere at det 4. Ekumeniske konsil ikke hadde henfalt til Nestorianisme. Den nestorianske lære ble på nytt fordømt.


Keiser Justinian I var en av de største Bysantinske keisere som hadde stor betydning for kirken. Han levde fra 527-65. Under ham opplevde det østromerske eller det bysantinske rike sin storhetstid. Justinian gjorde et stort forøk i å forene øst og vest ved å gjenvinne territoriene i vest. Han bygget mange kirker; Hagia Sofia i 537  og kirkene i Ravenna. Justinian var en kristen fyrste som virkelig nærte den største omtanke for kirken og rikets innbyggere. Han skjerpet lovgivningen mot ikke kristne og han stengte det siste hedenske universitet i Athen i 539. Han bestrebet med å integrere kirken i samfunnslivet.


Det 6. Ekumeniske konsil ble holdt i Konstantinopen i 680 Her ble Monotelismen fordømt. De hevdet at det bare var en vilje eller energi i Kristus. Men kirkemøtet slo fast at der var to viljer eller energier i Kristus.


Ikoner

Ikoner er en viktig del av den ortodokse troendes liv. Like idyllisk har det ikke alltid vært. I Moseloven var det et forbud mot gudebilder (2. Mos 20, 4-5). Dette forholdt synagogene i Palestina seg til. Flere av synagogene i hellenistisk område utsmykket imidlertid synagogene med bilder. Denne doble holdningen til bilder overtok kirken. I begynnelsen var man forsiktig med å fremstille Det nye testamentet. I katakombene og på sarkofagene var gammeltestamentlige fremstillinger det mest vanlige. Etter hvert fremstilte man NT personer og fortellinger, hellige menn og kvinner. Man utarbeidet en spesiell stil siden dette var himmelske personer. Bildet var to dimensjonalt og ikke naturalistisk i sin fremstilling. Personene skulle være klart avgrenset og man brukte det omvendte perspektiv.

Det var gjennom de første århundrer sterk motstand i enkelte miljøer mot bruk av bilder.


Keiser Leo (717-41) beordret ødeleggelse av de hellige ikoner (ikonoklasme) i 726 og nedla et forbud mot å ære dem. Så effektiv var denne utrenskningen at vi i dag har få ikoner fra før ikonoklasmen i øst. Kun de steder som ikke hørte til det bysantiske riket slik som i Ravenna er det bevart. Leo 4 innkalte til Det 7. ekumeniske konsil i Nikea 787 for å gjøre slutt på den offisielle ikonoklastiske politikken.


Man begrunnet forsvaret for ikonene med inkarnasjonen. Guds Ord var i sannhet inkarnert og ble menneske. Derfor kunne han også bli fremstilt billedlig. De hellige bilder kunne bli æret, men den som egentlig ble æret var Gud alene. Det var imidlertid ikke før i 843 at ikonoklasmen ble opphevet. Dette er kalt ortodoksiens triumf og blir feiret  1. Søndag i Den store fasten.


Etter ikonoklasmen skjedde det en oppblomstring. Nye kirker ble bygget og utsmykket etter et bestemt billedprogram, hvor Kristus Pantokrator hadde sin plass i kuppelen, Gudsmoderen i apsis, engler, apostler og  bibelske fester osv hadde sin faste plass. Kirken som himmelrikets sted ble tydeliggjort. Kirker fra denne tiden hører med til de vakreste vi har. Kirkene fikk sin bestemte utforming. Den ortodokse kirketype var en korskirke innskrevet i firkant med kuppel over korsmidten.


Det ble en økende avstand mellom øst og vest i denne tiden. De springende spørsmål var filioque og pavens overhøyhet. Filioque var et tillegg som vest kirken hadde lagt til 3. Trosartikkel om at DHÅ var gått ut fra Faderen og Sønnen, ikke bare Faderen. Dette var for Østkirken å rokke ved hele treenighetsbegrepet og underkjenne DHÅ som selvstendig person i Guddommen. Patriark Fotios var den som kjempet for denne saken for kirken.

Fotios hevdet også veldig sterkt likemannsprinsippet mellom de fem patriarkene, med Roma som først blant likemenn. Motsetningen mellom øst og vest ble etter hvert så stor at det ble et brudd i 1054. Men Vest kirken hadde allerede lenge før forlatt den ortodokse tro.


Det ble drevet  en vesentlig misjon i denne tiden. I 863 dro brødrene Kyrillos og Metodios etter invitasjon fra kong Rastislav til Morava, en slavisk stat omtrendt ved Slovakia. Kyrillos og Metodios oversatte gudstjenestebøker og bibeltekster til slavisk, det språket som vi i dag kaller kirkeslavisk og som brukes i våre gudstjenester. Denne misjonen ble stoppet av tyske misjonærer. Bulgarias fyrste lot seg døpe 865 og Bulgaria ble et ortodoks land.


Russland ble også kristnet fra Bysants. Vi skal berøre dette i et eget innlegg, så jeg skal ikke si så mye. Fyrstinne Olga ble trolig døpt i 954 og sønnesønnen Vladimir i 988. Nestorskrøniken forteller en del om dette.




Korstogene var opprinnelig kommer i sand etter oppfordring av Keiser Aleksios etter nederlaget mot tyrkerne. Palestina hadde allerede fra 600 tallet vært okkupert av araberne, men nå var situasjonen prekær Imidlertid oppførte ikke korsfarerene seg særlig pent. Man innsatte latinske konger og patriarker i de gamle ortodokse stedene.  Det fjerde korstoget var en stor tragedie for de ortodokse. I stedet for å dra til Det hellige land, okuperte korsfarerne Konstantinopel i 1204 og plyndret byen for hellige ting deriblant det hellige Mandylion, Kristi likklede.  Det ble innsatt latinsk konge og patriark, mens den bysantinske keiser og patriark måtte flykte. Man klarte å ta Konstantinopel tilbake i 1261, men man har til denne dag ikke kunnet glemme at kristne søsken i vest kunne angripe sine trosfeller på denne måten. Bysants klarte aldri å reise seg igjen og ble gradvis svakere, mens tyrkerne stadig spiste mer og mer av territoriet før Konstantinopel ble erobret 29. Mai 1453 av tyrkerne. Men den ortodokse tro levde sterkt og i årene før riket brøt sammen opplevde Det bysantiske riket et kunstnerisk oppblomstring uten sidestykke. Det var den sen bysantinske stil som vår ikonostas og menighetens ikonmalere maler etter.


Den ortodokse kirke har sin hovedvekt i dag i land som befinner seg øst i Europa, med Russland, Romania, Bulgaria og Serbia som de største. Men i de gamle ortodokse områdene øst i middlehavet er det fortsatt en levende ortodoks kirke. I  det siste århundre har det kommet mange ortodokse i den vestlige verden også.






Comments