Ressurser‎ > ‎

Døren til paradis

JESUS KRISTUS OG DEN TIDLIGE KIRKE



“Jeg er døren,” sa Kristus. “Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst.” Kristus er døren til Himmelens Rike som vi kan finne inne i oss i dette livet, og som varer i evighet.


Men hvordan kan vi finne  denne Døren blant tusenvis av forskjellige sekter og filosofier som alle presenterer forskjellige bilder av Kristus? Om vi ser på  historien til den kirken Han grunnla, finner vi en ubrutt tradisjon hvor bildet av Kristus er bevart rent og uendret. Denne tradisjonen er Den ortodokse kirke, den opprinnelige kristne kirken.  

Kom til Døren! Finn den ved å følge den gamle historiske veien…


På den tid da mennesket hadde fjernet seg langt fra Paradiset og hadde en dyp lengsel etter Gud, som skapte mennesket, ble kjød og ble menneske. Dette var Jesus Kristus som profetene hadde talt om. Han var den som hele verden ventet på. Inntil da var alle religioner bare menneskets fattige forsøk på å forstå Gud.


For første gang i historien ble Gud selv menneske gjennom Kristus. For dem som trodde på Ham og tok opp sitt kors og fulgte ham, åpnet Han muligheten til et personlig forhold til Gud, åndelig forvandling ved kraften av Hans nåde, frelse fra syndens konsekvenser, og evig liv i Hans himmelske rike.


Han førte de troende sammen i kjærlighet til Gud og sin neste, og lovet at ingen makter skulle seire over Hans kirke. (Matteus 16:18). Denne kirken ble først grunnlagt på Kristi lidelse, på apostlenes lidelser, og på martyrenes lidelser gjennom alle tider. Slik begynte kristendommen.


Etter Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, var Hans disipler samlet sammen med tusenvis av mennesker fra hele den kjente verden for å feire pinsehøytiden. Med ett, slik Den hellige skrift hadde forutsagt og slik Kristus hadde lovet, kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk vind, og disiplene ble  fylt av Den Hellige Ånd. (Ap. gj. 2: 2-4). De begynte å forkynne Veien, Sannheten og Livet til alle dem som var til stede, på deres eget språk. De som tok imot denne åpenbaringen og fulgte Jesus Kristus, ble kalt kristne.


Fra den dagen var apostlene fylt av kraft, og den kristne tro begynte å spre seg til alle verdenshjørner. Fra Jerusalem reiste Kristi disipler over hele den da kjente verden: Apostlene Peter og Paulus dro til Hellas og Roma, Andreas reiste til Russland, Markus til Egypt og Simon til England og Afrika. Tomas reiste så langt som til India, og Matteus reiste til Etiopia. Selv om de var i forskjellige deler av verden, var de ett hjerte og en sjel (Ap. gj. 4:32) og de forkynte én Herre, én tro, én dåp (Ef. 4:5).


Overalt utnevnte de biskoper, prester og diakoner, og ordinerte dem ved håndspåleggelse  til  hyrder for Kristi flokk. På kort tid førte apostlene mengder av hedninger til Kristus, enkle mennesker så vel som filosofer, tiggere så vel som konger. Selv om apostlene ble forfulgt, torturert og til og med drept for sin tro, kunne intet stoppe troen fra å spre seg som ild til alle verdens hjørner. Nesten samtlige apostler døde martyrdøden, og mange av deres jordiske levninger er bevart i ortodokse kirker til denne dag.


Det var i disse vanskelige martyrtider at ble den tidlige kirken ble etablert, og gudstjenesten, kunsten og musikken oppstod. På naturlig måte sprang det ut av Det gamle testamentet og inn i Det nye. Denne formen for gudstjeneste begynte på Mose tid, slik  det ble åpenbart ham av Gud. Kunsten hadde sin forbilde i kjerubene som Gud påla Moses å lage til den hebraiske helligdommen (2. Mosebok 25:18).

Denne tradisjonen av hellig kunst ble videreført av apostelen Lukas som malte de første ikoner av jomfru Maria med Kristusbarnet. Musikken, den liturgiske sangen, har sin begynnelse i Davidssalmene.


Også liturgien (nattverdsgudstjenesten) har sin opprinnelse i Det gamle testamentet, Kristi blod og legeme er det nye testamentes offer (Joh. 6:48-58). Den første nattverdsgudstjenesten som ble utarbeidet av apostelen Jakob, Herrens bror, var basert på apostlenes opplevelse ved Det siste måltid, og er fortsatt i bruk i den ortodokse kirke i dag.




De apostoliske helgenene


Etter apostlenes død, vendte de troende seg til deres etterfølgere som videreførte deres  arbeid. Disse hadde reist rundt og forkynt sammen med apostlene og hadde holdt fast ved tradisjonen som var blitt gitt dem ved ord og epistel  (2. Tess 2:15).


En av disse etterfølgerne var apostelen Johannes’ disippel Ignatius (†106). Han var en liten gutt på Kristi tid. Det fortelles at han var det lille barnet Kristus stilte midt iblant sine disipler, da Han sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike.  (Matt 18:3-4).


Da Ignatius ble voksen, ble han biskop av Antiokia, byen hvor Kristi disipler først ble kalt kristne (Apg 11:26). Han ble til slutt fengslet fordi han nektet å tilbe de hedenske guder. Selv om han var dømt til døden, skrev han flere epistler/brev til kirker som Paulus også hadde skrevet til, som efeserne og romerne. Like etter ble han kastet levende til ville dyr, og han overgav sin sjel i Guds hender.


En annen av apostlenes etterfølgere var Lasarus som Jesus vekket opp fra de døde (Joh: 11,1). Etter pinsedagen reiste Lasarus sammen med sine to søstre Maria og Marta rundt i hele middelhavsområdet og slo seg ned på  Kreta. Her spredde han den kristne troen som en av den første biskopene i kirken. Senere dro han og hans søstre til Frankrike for å forkynne evangeliet. Det sies at Lasarus, helt siden han ble oppreist fra de døde, hadde en bitter smak i munnen som minnet ham om døden og den siste dom som alle sjeler vil møte. Han døde fredfullt som en helgen og kunne ikke lenger kjenne noen bitter smak, for i himmelen finnes ikke noe bittert.


Maria Magdalena var en annen av Kristi disipler som ble jevnbyrdig med apostlene. Etter pinse dro hun til Roma og møtte keiser Tiberias Caesar. Hun hilste ham med ordene: “Kristus er oppstanden!” og henviste med dette til Kristi oppstandelse fra de døde. Hun skjenket ham så et rødt egg som symbol på det nye livet som ble gitt menneskeheten gjennom Kristi korsfestelse og oppstandelse. Fra den dagen ble egg brukt ved feiringen av den store festen Pascha (påske). Framfor keiseren anklaget hun Pontius Pilatus for hans urettferdige dom over Jesus Kristus. Caesar hørte henne og overførte Pilatus fra Jerusalem til Gallia, hvor han døde av en fryktelig sykdom. Da Maria Magdalena forlot Roma, reiste hun til Efesus og hjalp apostelen Johannes. Her sovnet hun fredfullt inn, og kom til Herren som hun trofast hadde tjent.


Andre disipler som fortsatte apostlenes arbeid, var Hellige Clemens av Roma og Hellige Polykarp. Hellige Clemens kom til tro ved hjelp av apostlene Barnabas og Peter, som utropte ham til biskop av Roma; senere døde han som martyr ved Cherson på Krimhalvøya.


Hellige Polykarp var en hedning som ble brakt til tro og døpt av apostelen Johannes.




Både Clemens og Polykarp skrev brev som ennå eksisterer.


På denne tid fantes det også en mann ved navn Dionysios i Athen, Hellas (Apg 17:34). Da Kristus utåndet på korset, så Hellige Dionysios solens formørkelse selv om han var mil unna, og han sa: “Enten lider Gud, verdens skaper, eller dette er verdens ende.” Flere år etterpå var apostelen Paulus i Athen og så der at folket hadde et alter ”for en ukjent Gud”. Paulus sa åpent til alle som var der: Den som dere tilber uten å kjenne, Han forkynner jeg dere (Apg 17: 23), og han begynte å fortelle dem om den ene, sanne Gud, som ga sitt liv for verden. Dionysios til stede og sjelen ble rørt slik at han tok imot den kristne tro. Han ble så døpt av Paulus og ble biskop av Gallia, og bodde i Paris.


Gjennom disse hellige menn og kvinner ble kontinuiteten i den ortodokse kirke bevart, selv i tider med stor forfølgelse.




Katakombene


De første kristne ble avvist av verden, forfulgt, torturert og drept, og oppfylte med dette Kristi profeti: Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere (Joh 15: 18-19). For å unngå forfølgelsen, rømte de kristne til katakombene - grotter i under jorden -  hvor de begravet sine døde og holdt sine hemmelige bønnemøter,  helt adskilt fra verden. De levde i konstant forventning om martyriet, de var alltid årvåkne og forberedte seg til den neste verden.


Verdslig rikdom, velvære og aktelse betydde ingenting for dem, siden deres lidelser frarøvet dem slike ting. Spredningen av den kristne tro blandt hedningene provoserte fram forfølgelsen mot de første kristne, fordi de nektet å tilbe andre guder enn den ene, levende Gud.


Tusenvis av menn og kvinner døde mens de med stort mot ble utsatt for de mest grusomme former for tortur. De ble halshogd, brent, druknet, revet i stykker og korsfestet for sin tro;  utallige opptegnelser og beretninger om martyrene, bekrefter deres udødelige kjærlighet til Gud. I det fjerde århundre skrev historikeren Evsebios:




“Jeg var selv et øyevitne til dette. Jernredskapene ble sløve og de ble ødelagt, og selv bødlene ble trette og måtte avløse hverandre.”


Kallet til en voldelig død var en realitet for dem som trodde på Gud og Kristus. Martyriet ble ansett som det ytterste uttrykk for å gi avkall på verden, og den høyeste form for bekjennelse av sin tro. Mens det i verdens øyne var den absolutte vanære, ble det i de troendes øyne sett på som den største ære. For de første kristne kunne kroppen, som er et Guds tempel, også bli et offer for Gud, ved å holde ut i tro inntil de døde for sannheten. Bare Gud og Den Hellige Ånd som dvelte i martyrene, satte dem i stand til å overvinne døden, som for dem var det sanne livet.


Fra verdens ståsted så det ut til at den kristne troen døde med sine martyrer, men slik var det ikke. Mange hedninger som så martyrenes tro og bekjennelser, og miraklene som de utførte, ble selv overbevist om sannheten om den kristne troen, og ble kristne. Jo mer de kristne ble forfulgt, jo mer vokste den kristne tro.


Den tidligste overlevering om martyrium er om Hellige Stefanus som var diakon i kirken (Ap.gj. 6:5). Han ble steinet til døde for å ha  forkynt i det jødiske templet at Jesus Kristus var Messias. I det han skulle dø, så han opp mot himmelen og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd (Ap.gj. 7:55).


En annen redegjørelse om en martyr fra kristendommens katakombeperiode, handler om Hellige Catharina (†305). Hun var datter av en hersker i Alexandria i Egypt. Gjennom sin oppvekst hadde hun fått en god utdannelse. Hun elsket denne verdens visdom, helt til hun møtte Kristus som er den sanne visdom. Hun ble kristen, og uten frykt lærte hun andre om den ene sanne Gud som ble menneske for å frelse verden.


For dette ble hun satt under strengt vakthold i påvente av tortur. Da arenaen var full av tilskuere, ble hun ført fram foran de viseste menn i riket. De utfordret henne og hennes kristne tro. Hennes svar gjorde dem målløse, og mange trodde hennes ord, og ble selv kristne. Dette gjorde keiseren så rasende at han lot alle kristne brenne levende. Etter  fengslingen ble Hellige Catharina tatt til stedet hvor hun skulle avrettes. Hun ba: “For min skyld, strekk ut din hånd som var naglet til korset, og ta imot min sjel.” Hun måtte holde ut mye tortur, før hun til slutt ble halshogd.


Antallet som led martyrdød i kirkens første århundrer, er uendelig og vitner om livskraften og overbevisningen til de første kristne. Mange av de opprinnelige historier om disse martyrenes liv og død, finnes fortsatt takket være troende som modig bevarte deres minne i katakombene.




Det bysantinske rike


Midt i all lidelse opphørte plutselig forfølgelsen av de kristne. I året 312 ble Konstantin den store beseiret av den kristne tros tegn. Han var keiser av det romerske keiserdømme, som omfattet den største delen av den siviliserte verden på denne tid.


Like før et avgjørende slag, så han og alle hans soldater et kors av lys på himmelen, med inskripsjonen ”Ved dette tegn skal du seire.” Påfølgende natt åpenbarte Kristus seg for ham med korset i sin hånd og fortalte ham at han ved dette tegnet skulle overvinne sin fiende, og befalte at soldatenes skjold skulle bære korsets tegn. Keiseren fulgte Guds befaling og seiret. Da han så korsets kraft, ga han opp avgudsdyrkelsen/hedendommen og tok imot den kristne tro. Han la hele sitt keiserdømme under Kristi og korsets beskyttelse. Konstantin gjorde kristendommen lovlig og, for å få en ny begynnelse, flyttet han rikets sentrum fra Roma til Konstantinopel, som han kalte Det andre Roma. Slik reiste seg Det bysantiske rike - det første kristne riket som ble styrt ved kristne prinsipper.


Da kirken nå kunne komme opp fra katakombene, ble nye kirker bygget. Noen av de første kirkene ble reist over de hellige stedene i Israel hvor Kristus en gang levde. Senere i det sjette århundredet, ble et munkekloster bygget på fjellet Sinai hvor den brennende busken hadde stått (2. Mosebok 3:2), i nærheten …




… av det stedet hvor Moses mottok de ti budord. De fleste av disse kirkene eksisterer fortsatt som ortodokse kirker og munkekloster.


Kristendommen blomstret da kirken kom opp fra undergrunnen. Den kristne kunstformen ikonografi ble forfinet, kirkemusikken (messesang) utviklet seg, og mengden av kristen litteratur vokste. Kort sagt, kirken ble et senter for livets alle sider. Denne perioden av frihet og hvile for kirken, ble en tid for å danne de kristne trossetninger og velge bøkene som skulle utgjøre normen for Den hellige skrift.


Keiser Konstantin sammenkalte biskopene fra verdens fire hjørner, til et konsil (kirkemøte). Dette var det første av syv økumeniske konsilet i kirkens historie og ble satt sammen etter rådsmøter på apostlenes tid (Ap.gj. 15). I dette møtet som ble holdt i Nicea, fikk de dannet/satt sammen den kristne trosbekjennelsen, slik at det ville være én bekjennelse av troen og ikke forskjellige tolkninger. Før dette møtet ble holdt, fantes det ikke en allment godkjent skrift av Det nye testamente, og dermed fantes ingen Bibel. Det som fantes var kun redegjørelser for Kristi liv, fortalt av apostlene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, samt mange epistler/brev fra flere av apostlene så som Paulus og Peter. Det fantes også brev og tekster fra apostlenes disipler, f.eks. Hellige Ignatius, Clemens, Dionysios og andre.


En av de personene som medvirket i dette konsilet, var Hellige Athanasios fra Alexandria. Han er ansvarlig for den skrift som i dag utgjør Det nye testamente vi har i dag.


I og med grunnleggelse av det første kristne riket, Det bysantinske rike, kom Bibelen, trosbekjennelsen, samt en kristen erfaring/opplevelse som kom til å forandre verden for alltid.




Det monastiske idealet


Denne tid av fred for kirken årsaket et (livs-)viktig problem.Uten lidelsen ved forfølgelse og martyrdom som et middel for kristen fullkommenhet, begynte mange kristne å tilpasse seg denne verden. I sin frihet og velstand, glemte de at det kristne liv handler om å føre sin sjel fra denne verden til himmelens kongerike. Det er en smertens gang i dette liv, for å oppnå fred i det neste liv. Dermed flyktet de men og kvinner, som søkte åndelig fullkommenhet i stedet for denne verdens gleder … (tekst utvisket…) … ørkenen isolerte dem fra verdens påvirkning og sørget for muligheten til et liv mer sentrert om/fokusert på Gud. Gjennom et liv av bønn, faste, selvoppofrelse, kyskhet og årvåkenhet, ble disse asketene frivillige, livsvarige martyrer. De ble kjent som munker og nonner.


Selv om det var i det 4. århundredet at munkevesenet ble utviklet, har det sin begynnelse i gammel testamentelig tid, da Gud gjorde Moses kjent med nasireerløfte – et løfte om å vie sitt liv til Gud (4. Mosebok 6,2). Fra Elias til Johannes døperen viste profetene eksempler på dette løftet. Senerer ble det gjort fullkomment gjennom Kristi liv. Etter å ha vært vitne til Kristi eksempel, opprettet apostelen Markus, som etablerte kirken i Egypt, de første asketiske samfunn som videreførte denne måten å leve på. Disse samfunnen hadde som profetene fra Det gamle testamente som forbilder, og de virket utfra de prinsipper som er framstilt i Apg 4,32. Disse samfunnene ble kjent som munkekloster, og deres beboere begynte å kalles for munker. Begrepet “munk” stammet fra det det grekiske ordet monos, som betyr enslig eller alene – en som velger å være alene med Gud. Fra disse samfunnene kom de store klosterhelgenene i …




… det 4. århundredets Egypt.


En av de første redegjørelser om en munk omhandler livet til Hellige Anthony den store (†356). Da han var ung, døde plutselig hans rike foreldre, og han arvet deres formue. Med sorg over deres bortgang, gikk han en dag inn i kirken og hørte der presten lese disse ord fra Skriften: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! (Matt 19,21). Da han hørte dette, begynte han å brenne for Kristus. Han dro hjem, ga bort hele sin formue til de fattige og reiste til Egyptens ørken, for å være alene med Gud. Han bodde der til han var over hundre år gammel – ba, fastet og leste Den hellige skrift. Tusenvis av mennesker som hørte om hans måte å leve på, fulgte hans eksempel, og munkevesenet ble spredt vidt og bredt.


Etter at Hellige Anthony døde, skrev Hellige Anthanasios den store ned historien om hans liv, for at dette skulle være til inspirasjon for andre. Anthanasios var biskop av Alexandria og en nær venn av Anthony. Dette var den samme Anthanasios som var ansvarlig for valget av bøker i Det nye testamente som vi bruker i dag. Anthanasios førte denne helgenens liv ut i verden og forandret ”historiens ansikt” med fortellingen om Hellige Anthony, munken som manglet utdanning og bodde i ei grotte.


Denne måten å leve på, /monastisism?/ spredde seg ut i verden. Den bevarte den samme, ekte ånden av den første kirken. Hele byer og samfunn fant tilbake til sin opprinnelse gjennom disse munkers liv i fattigdommen. Til å begynne med slo seg en munk ned på et ubebodd sted, etter hvert kom folk for å bosette seg i nærheten, og med tiden vokste byer opp. På denne måten spredde seg munkevesenet gjennom hele Egypt, Israel, Etiopia, Hellas, Italia, Irland, Frankrike, Romania, Serbia, Russland og alle verdens hjørner.




Den store splittelsen


Helt i begynnelsen for den kristne kirken, utnevnte apostlene etterfølgere som skulle føre/veilede og verne kirken. Disse lederne ble kalt diakoner, prester og biskoper. Prestene ble valgt til pastorer for enkelte kirker, biskopene til pastorer over georafiske områder som omsluttet mange kirker, og de patriarkalske biskopene var åndelige rådgivere for biskopene og prestene og alle kirkene. Denne form for hierarki/prestevelde kom fra Mose tid (2. Mosebok 18, 13-21).


Skjønt det var hundrevis av biskoper, fantes det bare fem patriarker – en for hver av de viktige byene i riket: Jerusalem, Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og Roma. Alle rådførte seg med hverandre, de hadde Kristus som overhode, og det var ikke kun én person som styrte kirken. Alle viktige belutninger ble fattet i konsil/møte, og ingen patriark eller biskop var overordnet de andre, men alle samarbeidet som jevnbyrdige. Gjennom dette hierarkiet klarte kirken å opprettholde fellesskapet/enheten i flere århundreder.


I det 9. århundre begynte allikevel Øst og Vest å drive fra hverandre. Patriarken (paven) av Roma begynte å komme med nye og fremmede forestillinger vedrørende troen. Én slik forestilling var den romerske paves overlegenhet over den øvrige kristne kirke. De andre fire patriarkene fra kirken i Øst, visste at det å ha én overordnet leder for hele kirken, ville splitte og demoralisere kirken, og de tryglet paven av Roma om ikke å innføre denne nye forestillingen, men uten hell.


En annen ny idé som paven av Roma kom med, var endringen av den eldgamle kristne trosbekjennelse, som hadde blitt innført av Den første kirke. Trosbekjennelsen er et sammendrag av den kristne troen, anerkjent siden apostlenes tid og basert på Den hellige skrift. Kirken i Øst advarte kirken i Vest for farene ved å endre deler av troen, og særlig for å gjøre endringer i selve trosbekjennelsen. Men endringene var allerede i full gang, og biskopene i Vest hadde allerede begynt å tilegne seg disse nye forestillingene, selv om de troende motsatte seg dem.


I denne vanskelige tiden med splid, ble det ført en utstrakt dialog mellom kirken i Øst og kirken i Vest, i et forsøk på å løse uenighetene. Siden den ortodokse kirke ikke ville inngå kompromiss og tillate endringer i troslæren, brøt den romerske kirken offisielt med resten av kirken i 1054.


Splittelsen var basert på spørsmål om autoritet og teologi, og underliggende var følgende splittende faktor: I Øst ble kirken alltid sett på som ikke av/tilhørende denne verden, som knytter sammen himmelen og jorden; mens i Vest begynte kirken å bli verdslig, den pekte de troende mot den verdslige organisasjonen mer enn mot den åndelige organisme av Kristi kropp. Slik begynte “organisert religion”.




Selv om det ble forsøkt å kalle Roma tilbake til den ortodokse forståelsen av kristendom, hadde Roma allerede besluttet å gå sin egen vei og ville ikke komme tilbake. Dette var det første kirkesamfunn (inndelingen) i vestlig kristendom, som senere skulle vise seg å være den første av tusenvis.


Gjennom årene med denne ødeleggende spliden, opplevde Vesten et voldsomt opprør og moralsk fordervelse. Korstogene begynte, og disse utviklet seg til angrep på kirken i Øst. Så kom renessansen, som tok tilbake hedenske idealer og blandet dem med kristendommen, så inkvisisjonen og til slutt den protestantiske reformasjonen. Vesten opplevde middelalderen, som markerte den gradvise overgangen fra det gamle kristne verdensbildet til det moderne, gudløse verdensbildet. Østen opplevde ingen slik middelalder, siden den ortodokse kirken opprettholdt apostlenes og den første kirkes kristendom.


Ortodoksien fortsatte å holde ut martyrdom og forfølgelse fra verden – denne gang ved undertrykkelse fra muslimene. Akkurat som under forfølgelse fra de hedenske romerne, gjorde lidelsen under muslimene at kirken kunne bevares ren ved ikke å tillate likgyldighet ovenfor troen.




Det tredje Roma


I denne perioden da den romerske kirke brøt ut, ble den ortodokse kirke en større gjennom en omvendelse av en hel nasjon. Det gjaldt den slaviske nasjonen Russland. Skrittene mot omvendelse begynte i året 863, da to misjonerende munker fra Det bysantiske rike, Hellige Cyril og Methodius, kom til Bulgaria og andre slaviske land. Gjennom deres arbeid nådde til slutt kristendommen Russland. Selv om de kom fra det fjerne Konstantinopel, var de fra deres barndom, kjent med det slaviske folket og språket. Siden det slaviske folket ikke hadde et skriftlig språk, skapte Hellige Cyril det slaviske alfabetet fra gresk, slik at Den hellige skrift kunne oversettes. Følgelig kalles alfabetet som brukes i de slaviske land, for det ”kyrilliske” alfabet.


Selv om Hellige Cyril og Methodius brakte Guds ord til det slaviske folket, var det først et hundre år senere at den endelige omvendelsen av det russiske folk fant sted. På denne tid var Russland nærmest helt hedensk, selv om det fantes små ”lommer” av kristendom takket være hardt arbeid av apostelen Andreas. Andreas hadde forkynt i store deler av Russland, og hadde plassert kors både i Kiev og på øya Valamo i Ladogasjøen i nord.


I år 988, nesten tusen år etter Hellige Andreas, bestemte den russiske prinsen/fyrsten Vladimir at hans land skulle ha en offisiell religion. I hans søken etter den sanne tro, undersøkte han alle store verdensreligioner, og han sendte et sendebud som skulle besøke deres kirker og templer. Etter å ha observert forskjellige religioner, reiste sendebudet tilbake til prinsen/fyrsten og sa: “Da vi kom til Hellas og grekerne førte oss til det byggverket hvor de tilber sin Gud, visste vi ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes ikke slik prakt eller skjønnhet, og vi mangler ord til å beskrive det. Vi vet bare at Gud oppholder seg der blant menneskene, og deres gudstjeneste overtreffer alle andre nasjoners.” Prinsen/Fyrsten sluttet seg til ortodokskristne troen, ble døpt og beordret at alle avguder i riket skulle ødelegges.


Det tok ikke lang tid før hele det russiske landet ble en bastion av kristent åndelig liv, fylt med mange helgener. Snart fantes kirker over hele landet, klostre fylte den endeløse villmarken, og gylne domer raget over over alle byer og landsbyer.


I 1453 skjedde en stor tragedie. Det bysantinske rikets sentrum, Konstantinopel, ble overrumplet av tyrkiske muslimer, som hadde kriget mot kristne nasjoner i flere hundre år.  Rikets fall førte …




… at det nye Bysantium? reiste seg – Det hellige Russland. Det så ut til at Russland var til å bevare den ortodokse troen. Det første Roma hadde brutt med ortodoksien, og det andre hadde falt. Slik ble Moskva Det tredje Roma.


Akkurat som i Bysantium/Det bysantiske rike, ble alle sider i livet sentrert rundt kirken og det åndelige liv, allikevel kom et behov for et mye dypere, Gud-sentrert liv som bare ørkenen kan tilby. Russlands barske villmark ble den ørkenen som kunne tilby tilbaketrukkethet og askese for det Gud-sentrerte liv som blir kalt monastisisme?/klosterliv. Grunnleggeren til det russiske munke-/klostervesenet, var Hellige Anthony fra Kiev ( †1073). Etter å ha blitt lært opp som munk på berget Athos, Hellas, vendte han tilbake til sitt hjemland og bosatte seg i en grotte i Kiev. Innen kort hadde et munkekloster reist seg opp rundt grotten. Snart ble det monastiske idealet/klosteridealet? spredd ut over hele Russland, selv inn i den dypeste villmarken.


I løpet av de tusen år med russisk kristendom, fantes det alltid helgener som videreførte den første kristne kirkes ånd. For eksempel Hellige Seraphim fra Sarov (†1833), en munk som fra han var barn levde et veldig rent/enkelt liv. Han hadde evnene til å helbrede og å be ustanselig, og han ble sett omgitt av et strålende, overnaturlig lys. Dette var det samme guddommelige lys som Kristus ga til/skjenket? //”shown upon”//  sine apostler, og som disse hadde tatt med seg til verdens alle hjørner.




Til verdens alle hjørner


Mens Russland var på sin åndelige høyde, ble en gruppe ortodokse misjonærer sendt østover over Sibir og inn i Den nye verden, for å spre den bysantinske kristne tro. I 1794 var en misjonsgruppe på ti munker samlet fra munkeklosteret i Valamo, øya hvor apostelen Andreas hadde forkynt den kristne tro flere århundreder tidligere. I samme ånd som apostlene, seilte disse russiske munkene til Alaska, og gjennom kjærlighet og selvoppofrelse, førte de tusenvis av de innfødte til den kristne tro. En av disse misjonærsmunkene? møtte martyrdøden, mens en annen begynte klosterlivet i den nye verden, på samme måte som Hellige Anthony den store og Hellige Anthony fra Kiev. Dette var Hellige Herman (†1836), som ble den første helgenen i Amerika. Via Russland ble således kristendommen fra apostlene, katakombene og  Det bysantiske rike, sådd i amerikansk jord.


Etter Hellige Hermans død ble den ortodokse kristendommens arv i Den nye verden videreført av Hellige Innocent (†1879). Han var en enkel prest fra Sibir som hadde en uslokkelig lengsel etter å få gi hele sitt liv i …




… tjeneste til Gud. Denne lengsel ble oppfylt da han seilte til Alaskas villmark. Der reiste han over hele dette grenselandet, slik som apostlene hadde gjort tidligere i andre land for lenge siden, og han levde i prøvelser og vanskeligheter, led av ekstrem fattigdom og slåss mot de barske naturelement, kun med hensikten å gjøre himmelen tilgjengelig for så mange sjeler som mulig. Hellige Innocent måtte skape et skriftspråk til de innfødte i Alaska, akkurat som Hellige Cyril og Methodius hadde gjort for sine innfødte tidligere, slik at disse nye kristne kunne få ordet om Gud på sitt eget språk.


Hellige Innocent ble senere valgt til biskop av Alaska og fortsatte å ofre seg selv for sin flokk. I sin alderdom vendte han tilbake til sitt hjemland, hvor han ble valgt til overhode for Den russiske kirke (en stilling tilsvarende patriark). Mens han ledet hele Den russiske kirke, startet han misjonærssamfunn? med formålet å spre Guds ord til alle verdens hjørner. Etter å ha levd et fullt liv i tjeneste for Gud, døde Hellige Innocent i sitt hjemland og fant hvile sammen med helgenene i himmelen.


Mindre enn tjue år senere ble en av det 20. århundredets frontfigurer født i Hellige Innocents hjemland. Han skulle en dag komme til å videreføre det apostolske arbeidet i Amerika. Det var Hellige John Maximovitch. Fra han var et barn elsket han Kristus og Hans kirke mer enn noe annet i denne verden. Denne kjærligheten ble testet da hans hjemland Russland ble kommunistisk/ateistisk og gjennomgikk en av de blodigste forfølgelser i kristendommens historie. Igjen måtte kirken trekke seg ned i katakombene for å overleve. I denne vanskelige tiden bevarte Gud Hellige Johns liv og han flyktet til det ortodokse landet Serbia, hvor han senere ble munk; ikke lenge etterpå ble han biskop.


Som biskop og apostlenes etterfølger, dro han til Kina, hvor han grunnla ortodokse kirker. Han åpnet barnehjem og tok hånd om uønskede barn. Han gikk til og med i slumstrøkene og letet etter babyer i søppelbøtter og tok dem han fant med hjem. Senere ble han spurt om bli biskop av San Francisco i USA, hvor han fortsatte sitt arbeid med å leve etter og spre Guds ord.


Selv om han bodde i byen, var hans levemåte slik som de opprinnelige ørkenmunkene/munkene som bodde i ørken. Han ba uten opphold, spiste svært lite kun én gang om dagen, sov bare tre timer om natten, og ofret seg helt og fullt til Gud og for sine medmennesker. Frivillig valgte han denne vanskelige levemåten, for den enkle grunn at himmelen var viktigere for ham enn verdens bekvemmeligheter. Gjennom dette nådde han en slik høyde av kristen fullkommenhet at han ofte ble sett omringet av et overnaturlig lys som strålte ut fra ham, og han fikk evnen til å kunne utføre mirakler. I 1966 døde Hellige John og begravet i San Francisco. Sammen med Hellige Herman, Hellige Innocent og alle helgenene fra den ortodokse kirke, aktes han for å ha ført Kristi lys til verdens alle hjørner.




Konklusjon


Fra helgenenes i den tidlige kirke fram til helgenene i vår egen tid, har den opprinnelige Kristi kirke blitt bevart som en skatt gitt til menneskeheten fra Gud selv. Gjennom århundreder har den universelle ortodokse kirken bevart helheten i den kristne erfaringen gjennom kontinuitet, åndelighet og sakramentalt liv. Dette har gitt oss Liturgien, trosbekjennelsen, Bibelen, klosterlivet og helheten ved det kristne verdensbildet.


Dette kommer kanskje som en overraskelse for de som trodde at den splittede og delte kristne erfaringen i Den vestlige verden, var det eneste uttrykket for kirken. Andre som har oppdaget den østlige kirken, finner lindring for sine sjeler som hungrer etter den opprinnelige, kristne kirken som ble etablert av apostlene, og som fortsatt er bevart i vår egen tid.


Denne kirken strekker seg fra helgenene i himmelen og ned til de troende her på jorden, for å kunne løfte oss fra jorden til himmelen. Således kan den sanne kjernen ved kirken ikke bli funnet i dens verdslige institusjoner, men må søkes etter i kirkens åndelige liv, som finner sted i hjertet; for det er i hjertet at Kristus åpenbarer seg selv.


I det Kristus åpenbarer seg for en sjel, blir hjertet den slagmark hvor de kristne kjemper seg fram mot himmelen. Denne kampen, som er det godes livslange kamp over det onde og  dydens kamp over lasten, kalles usynlig krigføring  og er kjernen i den kristnes åndelige liv. Ved å føre denne kampen, blir sjelen renset for så å kunne gjøre plass for den levende Gud som kan komme og hvile der. Dette er det sanne og det ytterste formålet for kirken. Alt annet i livet kommer i annen rekke.


For å kunne etablere denne kirken, kom Gud ned til jorden og ble menneske, led, døde og oppstod fra de døde og for opp til himmelen. Gjennom dette viste Gud menneskeheten veien fra jorden til himmelen, og ga oss Hans hellige kirke som er stedet hvor himmelen og jorden møtes, og hvor fellesskapet med Gud begynner.

- Munken John M.


Å gå inn døren til paradis


Nettop fordi Den ortodokse kirke er den fullstendige opprinnelige, apostolske kristendommen, innebærer det å bli en sann ortodoks kristen at en må bli en kristen i den ytterste betydningen av ordet. Og dette er ikke lett. Det tar et helt liv med konstant ”usynlig krigføring”, asketisk disiplin, selvoppofrelse, selvkorsfestelse og en aktiv, uselvisk kjærlighet. For å bli en sann ortodoks må du ”dø” i deg selv og “hate ditt liv” (Luk 14, 24) – det vil si, ditt egos liv. Du må dø fra egenkjærlighet og sanselige gleder, som de hellige fedre lærer er første følge av syndefallet og roten til all synd. Du må vende blikket innover og se din egen synd i øynene, ikke bare som adskilte handlinger, men som din tilstand. Så må du i gang med å utrydde all lidenskap som adskiller deg fra Gud. Du må overvinne ergrelse ved hjelp av tilgivelse, noe som kun kan skje gjennom Kristi nåde. Du må stenge ute alle begjær etter popularitet, anerkjennelse, godkjenning og ”kjærlighet”, selv fra andre medlermmer i den ortodokse kirke.



Jesus sa: Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? (Luk 14, 27-28) Mange mennesker tar ikke opp Kristi kors, fordi det vil kreve for mye av dem. Andre tar det opp, men har ikke beregnet kostnadene, og legger det ned igjen når det blir for tungt. Og det finnes de som, når de blir ortodokse, gjør så med verdslige motiver: lengselen etter å bli offisiell, viktig eller anerkjent; lengselen etter å bli mer “korrekt” og mer historisk troverdeige enn protestanter og romerske katolikker; lengselen etter å få oppleve den vakre estetikken ved Den ortodokse Liturgi osv. Men når de gjør dette, kommer de ikke inn i kjernen av den ortodokse kristendommen. De har ikke tatt opp Kristi kors på ordentlig, de får egentlig aldri smake den overjordiske glede ved Hans oppstandelse.


“Den som ønsker å tjene Gud,” sier Hellige Basilius den store (4. århundre), “må forberede sitt hjerte på prøvelser.” Den ortodokse kristne troen er en lidelsens tro, fordi gjennom lidelse kan vi til sist våkne opp til vår sanne tilstand, angre, bli renset i Kristus, og i den renselsen bli et bosted for Den Hellige Ånd. Den store teologen i den 4. århundredet, Hellige Gregorios fra Nazianz, beskriver sann kristendom som “lidende ortodoksi”. Å gå med på dette, er det mest radikale, utfordrende, alt-eller-ingenting, måte å leve livet på. Alle falske motiver må falle bort, brennes opp i ilden av lidelse for Jesus Kristus. Du må kjenne, til den grad du evner, lidelsen, forfølgelsen og korsfestelsen som de ortodokse helgener har erfart gjennom tidene. For å gå inn i deres himmelske fellesskap, må du betale prisen. Jesus sa: Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den (Matt 7,14). Den veien blir funnet gjennom hjertets og tårenes smerte av anger. I forhold til den lengsel og dine bestrebelser, vil du komme inn: du skal få kjenne smaken av paradisets frukter selv i dette livet, og Kristus vil fylle din lidelse med sitt nærvær. Da vil du kjenne gleden ved oppstandelsen, for du vil da ha erfart oppstandelsen i din egen sjel. Du vil bli en ny skapning og finne det himmelske kongeriket inni deg selv.


Gjennom sakramentene, Den hellige skrift, den åndelige disiplinen og den asketiske lære i den ortodokse kirke, vil du finne døren til paradis. Og da vil du, i ditt eget hjerte, i ditt innerste vesen, finne selve paradiset. Du vil finne ut hva sann bønn er, og du vil finne Ham som har kalt deg hele ditt liv: Kristus, brudgommen i din sjel.

Comments