Ressurser‎ > ‎

Kirkerommets teologi



Kirkerommets teologi


Kirken betegner både Kristi kropp – hans rike og selve kultplassen.

I kirkeinnvielsen sammenlignes kultplassen med himmelriket – bildet for Guds bolig.

Kultplassen er helliggjort – et bilde på Guds hellige kirke

En kirkebygning/rom er et ikon på Kirken, Kristi kropp.

Den er et bilde som symbolsk uttrykker noe som er umulig å uttrykke, nemlig den usynlige kirken.


Troens oppgave er å forene oss med Gud. Våre kirker er det sted hvor dette skjer særlig gjennom nattverdens sakrament. Dette skiller kirkerommet fra alle andre bygninger. Kirkebygningen skal preges av det som skjer inne i bygningen. Menneskets mål er å bli hellig, en forening med Gud. Man skal forene verden med Gud. Dette bærer kirkerommets symbolikk preg av. Kirkebygningen skal bære preg av det fremtidige, det himmelske.  Helt fra de tidligste tider var navnet man brukte på kirken: «Herrens hus».


Dette har sammenheng med arven fra GT. De kristne i den første tid så seg selv som direkte arvtagere til GT. De kristne utgjorde det nye Israel, en fullbyrdelse av profetiene.  De kristne gikk da også i synagogen og tempelet i Jerusalem helt til de ble kastet ut. Det var først etter dette at man begynte å bygge kirker og da etter samme regler som gjalt for tempelet, med inndeling av rommet eller tabernakelet.   Men man ga bygget et nytt innhold, en ny teologi etter NT og en fullbyrdelse av profetiene.


Det er en misforståelse at de første kristne levde i katakomber. De begynte å bygge kirker med en gang. Under forfølgelsene ble mange av kirkene ødelagt. Derfor har vi få rester etter dem.


Vi har noen tidlige tekster som forteller noe om hvordan kristne oppfattet kirkebygget.  Didascalia apostolorum og apostoliske konstitusjonen sammenligner kirken med et skip. Det skal ha tre innganger for å minne om treenigheten. Kirkefedrene sammenlignet også kirken med Noas ark. På samme måte som arken var et tilfluktssted for å ungå syndefloden, skulle kirken være en tilfluktsted for de kristne. Den dag i dag kaller vi den sentrale delen av kirken for skipet. (navis=skip). I tidlige kirken finner vi bilder av noas ark som en rektangulær form med due. For kristne skjer frelsen gjennom mysteriene/sakramentene. Treenigheten var og er  viktig.  Ikke bare de tre dører, men kirkens tre deler , tre fingre i korstegnet, doksologien understreker treenighetens betydning.


I en preken av Eusebius fra 300 tallet får vi en detaljert beskrivning av kirkens symbolikk. Han sier at det vi ser i kirken samsvarer med det vi hører.  Bygningen korresponderer med gudstjenesten inne i. Den er et Guds hus, fordi Gud troner der sammen med de troende som tar i mot helligånden. Kirken er himmelen på jorden, den kommende tidsalder, her og nå, når Gud blir alt i alle. En kirkens skjønnhet avslører skjønnheten i det himmelske Jerusalem. Det som Gud har gjort ferdig til dem som elsker ham. (1.Kor 2:9)


Maximus bekjennerens Mystagogi 600t og Sofrinos patriark av Konstantinopel 600t  oppfatter kirkebygget som bilde på den åndelige og den synlige verden. De oppfatter kirken som et bilde av den fullkomne skapning, transfigurerte verden.

Germanos d.740 p.av K sier kirken er himmelen på jorden hvor Gud bor og kan besøkes. Den ble forberedt av patriarkene og grunnlagt på apostlene, profetert av profetene, utsmykket av hierarkerne, helget av martyrene på hvilke reliker alteret er innstiftet. Kirken er et guddommelig hus, der det mystiske og livgivende offeret blir fullbyrdet, det det indre helligdom finnes, den hellige grotten, graven, det frelsende og livgivende måltidet, der de guddommelige læreres perler finnes. Her ser vi den teologiske forståelse av kirkens utsmykning som kom etter ikonoklasmen.


Flere kirkefedre påpeker at kirken deles inn i tre deler, alterrommet, navet, og nartex som er planen for Moses tabernakel og salomos tempel. Denne inndeling forbindes med treenigheten, de himmelske herskarers tre ordninger og selve kristenheten; prester, troende og botgjørere/katekumener.


Alterrommet forbeholdes prestene, tilsvarer det aller helligste i tempelet, bygningens hjerte fordi nattverden innvies her. Det symboliserer Guds bolig, himlenes himmel. Den plass der Kristus troner sammen med apostlene. Alterrommet er plassert i øst. Dette har sin forklaring i vårt syn på  Kirken som det tapte paradiset som befant seg i østerlandet, dels at soloppgangen forbindes med Kristi gjenkomst.


Skipet, tilsvarer det hellige i tempelet. Det er det lekmennene, det kongelige presteskapet, det hellige gudsfolket bærer frem sitt offer til Gud. Der ferdes de kristne som forbereder seg på å ta imot nattverden. Når de tatt imot nattverden er de helliggjorte, da er de gudsriket. Om alterrommet representerer det som er bortom den skapte verden, Guds egen bolig, representerer skipet den skapte verden. Men det er en rettferdiggjort, helliggjort og guddommeliggjort verden, gudsriket, den nye jorden og den nye himmel.


Maiximus bekjenneren  sier at alterrommet opplyser og leder skipet. På samme måte som paradiset gjennopprettes og det som skal være Guds rike.


Nartex motsvarer tabernakelets forgård, der menneskene oppholder seg. Plassen for katekumenerne. Det er bare alterrommet og skipet som er uunværlige i kirken. Uten dem kan vi ikke snakke om en kirke.


Billedsystem

Alterrommet representerer altså det som er over himmelen, Guds bolig, og knyttes direkte til nattverden. Den første raden ikoner nedenfra  forestiller de liturgiske fedrene, helgen hierarker, helgen diakoner i egenskap av koncelebranter. I raden overfor finnes en fremstilling av nattverden i form av apostlenes kommunion, representert av brød og vin. Overfor nattverden rett bak alteret finnes gudfødersken. Hennes plass er helt inntil sakramentet, noe som også understrekes i nattverdbønnen hvor hun nevnes rett etter at nattverden er innstiftet. Hun omtales som den fremste innen kirken. Hun er en personifikasjon av kirken fordi hun har født Kristus. I takert fremstilles pinseunderet. Alterrommet helliger hele kirken. Billedprogrammet er det mest fasttømrede og meningsfulle. Når kongeporten åpnes under liturgien, skal dette gi en antydning om at himmelens porter åpnes slik at vi får en glimt av den himmelske prakten.


Skipet symboliserer den tranfigurerte skapelsen, den nye jord og himmel og på samme tid gudsfolket. Derfor finner man et ikon av Kirkens overhode – Kristus pantokrator i kuppelen. Kristus pantokrator i kuppelen stammer fra prof. Esekiels visjon av Gud. De viktigste scenene er høyest og nærmest alteret. Kirken ble forutsagt av profetene og grunnlagt på apostlene som finnes rett under Kristusbildet. I hjørnene finnes evangelistene. På pilarene finnes martyrer, hierarker og asketer. På veggene finnes de viktigste hendelsene/festene – de guddommelige lærernes perler slik hl.Germanus sa det.

På den vestre billedvegg finnes  ytterste dommen.


Det symbolske billedspråket i kirken ble utviklet til et fullstendig system under den midtbysantinske perioden.




Comments